I avisa!

I dag er jeg i Tønsbergs Blad. Det er jo litt stas, så legger det ut her for de som ikke er så heldige at de bor i Tønsberg eller omegn.

-->

Du stjerne over Betlehem, send dine stråler ned.

I år feirer jeg ikke jul i Norge. Ikke i Brekkeåsen i Re. Jeg feirer ikke jul med familien min, jeg skal ikke se Sonja lete etter julestjernen eller finne mandel i grøten. Jeg feirer jul to flyturer, en intens passkontroll, et checkpoint og en 8 meter høy mur hjemmefra. Jeg feirer hos familien Handal i Betlehem, Palestina. Familien består av Adel og Saher, deres fire barn, landskillpadder, duer, kaniner, småfugler, høner og et ubestemmelig antall katter. Hagen deres er en oase i byen, hvor de dyrker appelsiner, mandariner, oliven, druer, mandler, fiken, dadler og te. Jeg får ta det jeg vil, nå er det er sesong for appelsiner og jeg kan plukke og spise de rett fra treet, langt fra skiturer og kvikklunsj.

Adel driver en souvernirbutikk og en vinbutikk, han jobber i vinbutikken hver ettermiddag og kveld. Han snakker fem språk og teller kortene i alle kortspill vi spiller, så jeg taper alltid. Han kan masse korttriks som han stadig lurer meg med og har vært mattelærer og frisør i Paris. Nå steller han bare håret til familien sin, han føner håret til kona før vi drar på katolsk messe og vil gjerne klippe håret mitt før julaften. Saher jobber i souvernirbutikken som ligger vegg i vegg med vinbutikken i samme bygg som de og jeg bor i. Hun tar noen fag ved universitetet i Betlehem og steller i huset. ”Kholi (spis) Marte!” sier hun ofte og serverer meg deilig, hjemmelaget mat. Hun elsker håndarbeid og står bak mye av pynten som pryder hjemmet deres, favorittmotivene er hentet fra bibelen og hun jobber nå med et stort broderi av Jesu siste måltid.

Den eldste sønnen i familien heter Issa, som er det arabiske navnet for Jesus. Han studerer til å bli ingeniør og bor i kollektiv i Ramallah, det tar han en time å komme hjem, han tar bussen til Betlehem en gang i måneden. Han ønsker seg en Iphone til jul og liker ikke å lage mat, så Saher sender med han matpakker hjemmefra. Forrige gang han var hjemme hadde han kjøpt en gave til meg, en CD med et dataprogram jeg kan bruke til å øve meg på arabisk med. For meg tar turen til Ramallah halve tiden, jeg kan dra via Jerusalem på Israelske veier, Issa må ta bussen på palestinske veier. Mariam er nest eldst, hun studerer til å bli barneskolelærer ved universitetet i Betlehem. Hun bor hjemme og har lange dager, jeg hjelper henne med engelskleksene og hun forteller meg om dagene og drømmene sine. Issa og Mariam utdanner seg i et land som ikke er et land, der det nesten er 25% arbeidsledighet og halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

Joseph er 16 år og ler av meg når jeg uttaler ord feil på arabisk. Han elsker dyr og steller flittig alle familiens dyr, de små fuglene har han selv kjøpt. Han er aktiv speider og øver hver dag til den store paraden som skal være på julaften. Han krangler med familien om fjernkontrollen til TVen og vil helst se på MTV hele tiden. Agnes er fjortis og familiens yngste medlem. Telefonen ringer ustanselig og hun er stadig på farten, hun erter og hermer etter storesøsteren. Hun spiller basket og er stadig opptatt med forskjellige fritidsaktiviteter. Agnes vil gjerne dra til Jerusalem i julen. Jerusalem ligger 20 minutter unna Betlehem, for meg. For familien Handal er Jerusalem en søknadsprosess, en godkjennelsesprosess, en utvelgelsesprosess, en lang kø ved check point og de samme 20 minuttene unna. Familien håper de får tillatelse til å dra til Jerusalem i jula, de har ikke vært der sammen på 5 år.

Jeg leier en leilighet av denne fine familien, vi har kjent hverandre i to år og siden jeg kom hit for fjerde gang i november har de har tatt i mot meg som en datter. I år pynter vi juletreet med julepynt fra Norge, det henger et norsk flagg i vinbutikken og vi skal skåle med akevitt og hjemmelaget vin på julaften. Jeg har det veldig fint her, men det er ikke en stjerne og hyrder på marken som lyser opp mørket utenfor vinduet mitt. Det er en Israelsk bosetning.

Og minn oss om at julens bud, er kjærlighet og fred.

I wrote something for a Norwegian newspaper, and they printed it today.