God jul!

Så er det jul da. En ganske annerledes jul for meg i år enn i fjor. Det er ganske fint å være hjemme, men jeg savner Palestina veldig.  Det virker kanskje litt underlig, for hva er det egentlig å savne et sted alle helst vil flykte fra? Men det er ganske mye. Spesielt folk. Utrolig fine folk. Det er vanlige ting, arabisk kaffe, lemonade og mynte-te med masse sukker. Det er å henge i en souvernirbutikk hele dagen, ta med turister på sightseeing og å dra på oppdagelsesferd i ørkenen. Det er å høre historiene. Historier som er så grusomme at de merker meg for livet, men samtidig blir jeg takknemlig for at jeg får ta del i det.

På fredag skulle jeg hjem til jul (jeg har flyttet tilbake til Oslo nå forresten), og jeg hadde altfor mye å bære på. To tunge bager som jeg såvidt klarte å bære og en hentelapp til postkontoret. Etter å ha ventet i en time i kø hadde jeg to tunge bager og en pappeske å bære på. En pappeske sendt fra Betlehem. Jeg fikk kanskje den fineste julegaven jeg noen gang har fått, eller kommer til å få, helt fra Palestina. Tenk at noen der tenker på meg, månedsvis etter at jeg har reist, et år etter at jeg feiret jul der. Det er stort, og selv om jeg har sendt julegaver dit, så var det noe annet å få gaver hit.

Det er en slags bunad fra Palestina. Den var min da jeg var der, men nå er den min her. Det er rart, to verdener som på en måte ikke passer sammen. Denne kjolen er laget med forskjellige farger, satt sammen av mønster fra tradisjonelle kjoler (akkurat som i Norge har hvert sted sin "bunad"). Den har også oliventrær på seg, som et symbol for Palestina. Alt er håndlaget, jeg har møtt hun som sydde den, fikk servert en bakt potet og prøvde kjoler der ("no no its not too big! When you get married it will fit you").

Men uansett. Dette er min helt spesielle julekjole, som jeg er stolt over å få ha. Jeg vil med dette si til verden: God jul. Pass på hverandre og tenk litt på de som ikke er så heldige som oss. Jeg skal feire i min Palestinske bunad, og selv om jeg er i Norge så vil en del av hjertet mitt alltid være i Betlehem.

Post-Travelling Blues

Siden jeg er ferdig med masteren (ja, jeg har stått, hurra for meg!) kan jeg sitere direkte fra wikipedia: "post-travel depression (PTD) is a type of mood that persons returning home from a long trip (usually a vacation) may experience."

Det er ikke sånn at jeg har det så innmari kjipt. Jeg har jo både nok mat og tak over hodet. Men det som er litt kjipt er at jeg liksom er tilbake til ingenting. Jeg bor i Våle, hos mamma og pappa. Her har jeg ca ingen venner og jeg underholder meg selv med å gå/løpe turer. Nå har jeg klart å overbelaste foten, så nå må jeg roe ned den ene aktiviteten jeg har klart å finne på. 

Ellers så prøver jeg å finne meg en jobb. Jeg er ganske blakk (ikke helt heldigvis), så det begynner å haste litt. (Jeg er en blid, omgjengelig og lærevillig person med altfor mange år på universitetet og litt ymse arbeidserfaring sånn til info). Jeg orker ikke å bo i kollektiv lenger (no offence alle de ca 100 folka jeg har bodd med de siste ca 100 årene), så jeg er ganske stuck her på landet frem til jeg kaster inn håndklet og finner meg noen nye room-mates likevel. Men akkurat nå så er jeg uten jobb og bor på jenterommet (som er grønt og fullt av souvernirer og klær og ikke så jentete egentlig).

Men uansett. Jeg ville egentlig skrive dette for å klage på noe som egentlig ikke er noe å klage over i det hele tatt (som sagt er jeg både mett og har varm seng, jeg bor tilogmed gratis og de har en veldig stor TV her.) MEN, det som egentlig er problemet mitt nå, er at jeg syns det er litt vanskelig å omstille seg. Litt vanskelig å omstille seg til å leve det vanlige livet vi lever i Norge. Liksom, småting. At en øl ute koster 70 kroner. Høstluft, kokte poteter, vaske huset hver fredag og nyhetene på tv klokka 9. Også de jævla brunsneglene.

Vet egentlig ikke hva jeg prøver å si her nå. Jeg mista min egen tråd. MEN, så stikker jeg av til Stockholm snart. Så får jeg reist litt igjen og kanskje jeg får noe å skrive om til dere og.

Koz og klemz, over og ut.

The End!

17. november reiste jeg fra Norge. I dag er det 1. august. Det har gått ganske nøyaktig åtte og en halv måned siden jeg sa hadet på Gardermoen og tok med meg sekken min til Palestina. Siden da har jeg vært i Israel, Palestina, Jordan, Egypt, Uganda, Tanzania, Kenya og nå sitter jeg på et hotell i Doha, Qatar og spiser frokost med gamle businessmenn før jeg skal fly hjem. Jeg har opplevd mye. Møtt mange. Og ikke minst tenkt og lært mye. Det jeg kanskje liker aller best med å reise er alle man treffer underveis. Alle samtalene jeg har, alle historiene jeg hører og alle skjebnene jeg møter. Jeg har fått venner fra Israel, Palestina, Jordan, Egypt, Uganda, Tanzania og Kenya. Men jeg har også fått venner fra Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, USA, Canada, Australia, New Zealand, Nederland, England, Skottland, Irland, Slovenia og en helt spesiell fra Libanon.

Jeg dro hjemmefra i november med to mål. Det ene var å gjøre ferdig masteren min. Det andre var å finne ut hva jeg vil gjøre etter masteren. Det første målet har jeg nådd. Jeg klarte å gjøre intervjuer, analysere og produsere en masteroppgave med den litt kronglete tittelen ”Water and Electricity Access Strategies for Bedouin in Area C, Palestine”. Det andre målet mitt har det gått litt dårligere med. Jeg er fortsatt ganske forvirret om hva jeg vil fremover. Jeg var en stund ganske sikker. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Så, nå sitter jeg her, på min siste reisedag, og prøver å oppsummere litt fra de siste månedene. Det er ikke så lett. Det er litt for mange inntrykk akkurat nå. Men jeg har hatt det fint. Jeg har vært på altfor lange bussturer, båtturer, en litt for lang togtur og mange ganske crazy turer (som passasjer) på motorsykkel. Jeg har gått i fjell, ørken, regnskog og på strender. Jeg har badet i Middelhavet, Dødehavet, Rødehavet, det Indiske hav og i Viktoriasjøen. Jeg har sett Nilen i Egypt og der den begynner i Uganda. Jeg har sett to av verdens syv underverker, og flere steder som burde vært på den listen. Jeg har sett massevis av ville dyr og har adoptert to kattunger og en elefantbaby. Jeg har lært meg gloser på arabisk, luganda og swahili. Jeg har danset til arabisk musikk, listepop og litt for mye reggae og dancehall. Jeg har fått fregner, massevis av myggstikk (og noen ganske udigge arr), blitt ganske brun og fått nesten blondt hår.

Jeg vet ikke om jeg har forandret meg så mye ellers akkurat, men jeg tror summen av alle inntrykkene og alt jeg lærer fra alle jeg møter gjør noe med meg. Jeg merker at det blir mer og mer vanskelig å forholde seg til forskjellene og urettferdigheten i verden. Hvor lett jeg har det og hvor vanskelig (ca alle) andre har det. Spørsmål som ”hvor mange år måtte du spare for denne turen?” for eksempel. Det er ikke så lett å forklare at jeg har spart i under ett år og blir sponset av staten for å studere. Det er ikke så lett å forklare at i Norge klager folk med (uten å overdrive) 20 ganger inntekten til en gjennomsnittelig Ugander over bensinprisene som bare er 2 ganger så høy i Norge som i Uganda (og i Palestina er den ca lik som hjemme). Det er ikke så lett å forklare at vi har et mikroskopisk antall folk som må bo på gaten og at nesten ingen må bekymre seg for hvor neste måltid skal komme fra. (Jeg har ikke orket å lese et eneste ord om Romfolk-debatten i Norge, for jeg skammer meg sånn).  

Jeg er glad i Norge, stolt av å være norsk og av det ryktet vi har ute i verden (bortsett fra det med Oslo-avtalen, at vi gav Nobel-prisen til Obama, våpenhandel og oljeforurensing). Samtidig føler jeg at vi alle har et ansvar ved å komme fra det mest fredelige og rikeste hjørnet av verden. Og kanskje det beste stedet å begynne er å reise, oppleve og snakke med folk. For en ting har jeg lært av å reise, og det er at nesten ingen har det sånn som oss og at det er VI som er eksotiske i verden og at vi lever på en måte som folk flest ikke engang kan drømme om å leve på.

Uansett, så har jeg gledet meg veldig til å reise hjem en stund nå. Det er rart hvor mye man savner helt vanlige ting når man reiser. Eller jeg vet jo ikke hvordan det er for andre, men jeg gjør det. Jeg savner å sove under en ordentlig dyne, at bussen går når den skal, grovbrød, laks, mamma sin pizza, å drikke vann fra springen, vaske klær i vaskemaskin (selv om jeg har fått skryt for håndvaskteknikken min fra ugandiske damer) og selvfølgelig  savner jeg alle dere som gjør livet mitt så bra der hjemme.  Jeg savner å le med Ida J og å løse verdensproblemer med Marianne F. Jeg savner å drikke kaffe med Marius, å filosofere med Marianne J og å diskutere krig og fred med Marte BE. Jeg savner å gå på konserter med Camilla og å være fjollete med Anders. Jeg savner mamma og pappa og Eirik og Bestefar og de fine som leser bloggen min i Lyngstien. Og alle kolleger på IKEA og i Fredslaget og alle dere andre. Det skal bli så fint å se dere igjen. Jeg gleder meg og vi sees snart! (Men jeg kan ikke love at jeg blir hjemme så lenge).

Zzzanzibar

Nå er vi på Zanzibar (vi drar i morgen). Har vært litt for opptatte med å grille oss i solen til å oppdatere blogg. Men koser oss masse i syden-syden. Og vi har reist et stykke siden forrige oppdatering.

Vi tok tog fra Nairobi til Mombasa. Det var 15 timer på et veldig ristete tog. Men det gikk bra. Og for første gang i mitt liv var jeg i en tog-kupe. Det var nice. Følte meg som i en Agata Christie bok (bortsett fra at ingen døde (heldigvis) og at vi var på et helt annet sted). Vi var i Mombasa et par dager. Men vi bare solte oss og var ute på byen en gang, så kan ikke akkurat si at jeg er lommekjent der. Vi møtte to jenter fra Nederland da, som vi reiste videre med til Dar es Salam i Tanzania. Det var en lang busstur (igjen), en ok, men forvirrende grensekryssing og generellt litt for høy musikk på bussen. Men uansett, så kom vi frem i god behold og sov en natt i Dar (og spiste sykt digg mat på et gatehjørne) før vi tok båt til Zanzibar hvor jeg er nå (to nederlandske, en svenske og meg).

Her er det nice. Bortstt fra at jeg har forvandlet meg til Paris Hilton og klager på alt som går galt. Heh, men så betaler vi masse penger for å bo her og, og da forventer jeg å ikke får CHEDDAR ost i en gresk salat (true story) og at når vi booker to dobbeltrom for 5 netter så er det ikke akseptabelt at vi får ETT dobbeltrom i to netter (TIA, eller This Is Africa, som man sier her). Men uansett så vi har hengt med de nederlandske, møtt to kanadiske gutter og gjort vårt beste for å unngå en gjeng med nordmenn. Han ene kanadiske gutten fisket en sykt stor fisk her om dagen forresten, en 23 kilos makrell. Jeg har lest en morsom svensk bok, blitt brun og badet i det indiske hav. 

I morgen setter vi kursen mot Nairobi igjen, også er det jammen meg bare noen DAGER til jeg lander i Norge. Jeg gleder meg til å se alle igjen. Og til å spise norsk mat. Herregud som jeg savner spekemat.

Safari 2!

Jeg er jo i Kenya nå, som dere vet. Jeg var i Nairobi bare en dag, før vi bestemte oss (Sandra og jeg) for å dra på safari. Vi var på en fire-dagers tur til Masai Mara og Nakuro nasjonalparker. Masai Mara er Kenyas side av Serengeti i Tanzania, og vi var helt nede ved grensen. Det var en fantastisk tur, men litt for mange timer i bil.

Vi var på tre game drives i Masai Mara og en i Nakuro. Vi så ”The Big Five” (Løve, Nesehorn, Bøffel, Leopard og Elefanter). Jeg har jo vært på safari før, men blir liksom ikke lei. Det er noe veldig spesielt å se alle de afrikanske dyrene. Vi så impalaer, geparder, zebraer, giraffer, sjakaler, hyener, gnuer og vortesvin (som forresten er så dumme at de glemmer hva de løper fra hvis de blir jaget av en løve). Og massevis av fugler, rosa, blå, store og små. Vi så flodhester og en tre meter lang krokodille.

Er egentlig ikke så mye mer å si om safarien, men legger ut noen (MANGE) bilder av dyrene. 

Livstegn fra Kenya!

Så har jeg forlatt fantastiske Uganda og tatt bussen i 16 timer for å nå Nairobi. Det var en ganske kjip busstur, med hullete veier og i en buss uten støtdempere. Har ikke sett så mye av Nairobi egentlig. Jeg har møtt Sandra (som jeg bodde med i Oslo), hengt  på cafe (digg kaffe i Kenya!), oooog vært på Safari i 4 dager. Men det orker jeg ikke å fortelle om akkurat nå. Poenget er at jeg har det bra! Men Nairobi er kjempekaldt. I helgen reiser vi videre til stranda. Det blir NICE!

Også har jeg forresten bestemt meg for å komme hjem. Jeg lander i Oslo 2. august! Gleder meg til å se alle igjen :)

På tide å ta farvel med Kampala.

Så skal jeg ta farvel med Kampala etter 2 måneder og en uke ca. Prøvde å dra her om dagen, men ombestemte meg i siste sekund. Så nå prøver jeg på nytt på torsdag. Til Nairobi. Jeg skal møte Sandra (hun gale svensken som jeg bodde med i Oslo) og det gleder jeg meg veldig til! Men først må jeg nesten si noen ord om Kampala, og Uganda. For jeg har hatt det kjempefint her. Virkelig. 

Det er likevel noe litt rart og kontrastfylt med å være her (skal ikke bli helt fattige barn i Afrika her), men det er litt rart når det er et helt vanlig spørsmål om begge foreldrene mine lever (ja, såklart jeg er 28 år) og at folk lurer trist på hva som skjedde med resten av søsknene mine når jeg sier at jeg har (bare) en bror. Jeg har fått høre mange historier her. Kanskje jeg forteller de en dag, men mest av alt må jeg ta vare på de for meg selv.

Hvis man ser bort fra det triste (som egentlig ikke er så tydelig), så er Uganda er helt fantastisk land og Kampala har sin sjarm, selv om det er en ekstremt støvete storby, og jeg hoster og snørrer forurensing hele tiden.

Så: Takk for meg kjære Kampala, takk Kine, takk Emma, takk Esther, og alle andre som har gjort oppholdet mitt så morsomt og bra. Ha det bra Matoke, Boda Bodaer, Uganda Cranes we go, de svære fuglene i Kampala, Nile Special, Gorillaer og Mzungu hunters. Vi sees snart igjen, det er jeg sikker på!

Safari!

Forrige uke var jeg på safari, uten internett. Og denne uken har jeg vært forkjøla og vært i antibiotika-rus pga BETENTE myggstikk. Nasty.

Uansett. Safari var amazing. Ikke så bra som i Tanzania og i Sør Afrika, meeeeen: Uganda er det SJIMPANSER! Så vi gikk i regnskogen for å lete etter de. Og fant de (med en guide altså). Og de var akkurat så søte og morsomme som jeg håpet på. Men de var HØYT oppe i trærne og jeg har ikke zoome-objektiv på kameraet.

Men her er en:

Vi var på vanlig safari og. Så alle dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.

Etter safarien slappet vi av og spiste dårlig mat. Men så dro vi på et båtcruise. Og så massevis av flodhester og ikke så mange KROKODILLER.

 

På vei tilbake til sivilisajonen besøkte vi et sted med nesehorn. Vi GIKK for å se på de. De var rare og bittelitt skumle (men vi hadde fått beskjed om å klatre opp i et tre om de begynte å løpe).

Gorillaz!

Er ikke så mye å si om det egentlig. Bortsett fra at det var et par timers trasking i jungel. Jeg tryna i søla, men ellers var det greit. 

Det var MAGISK!

 

Og det var verdt alt strevet.

Kapittel 3: En litt crazy roadtrip og et ganske kjipt hotell.

Etter den kjipe bussturen skulle jeg prøve å komme meg til en safari lodge i nærheten til der jeg skulle se gorillaene dagen etter. Det var ikke så innmari enkelt, siden det var en søndag og tydeligvis all transport stopper opp. Så jeg prøvde og prøvde, men når man er mzungu tror alle at man kan betale i bøtter og spann for å komme seg fra a til b (og hele denne gorilla-greia var allerede blitt ganske dyr!).

Løsningen ble å ta boda-boda. Eller motorsykkeltaxi. I over TO timer. Det gikk veldig bra da, og det var ganske morsomt og, sjåføren var supersnill, kjørte sakte hele veien, ba til gud, sang, fortalte gåter og spanderte te. Han tok meg også med hjem til mammaen sin, som gav meg en pose med egg (!), som jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre med, men nå har jeg spist opp de fleste. Klarte å frakte de helskinna i en bærepose fra Kabale til Kampala (det er LANGT!).

Her er han. Han heter Morris og drømmer om å bli turistguide. Jeg tror han kommer til å bli en kjempeflink en, når han får spart nok penger til en bil.

Her er litt av utsikten på veien.

Vel fremme ved safari-lodgen så var jeg ganske fornøyd ved første øyekast. Jeg fikk halv pris siden jeg var alene og ankom på en motorsykkel (haha). Og sjåføren fikk mat og losji. Men, rommet mitt skulle ha eget bad, det hadde det, men uten vann. Det var ikke strøm og det florerte av EDDERKOPPER og jeg hadde ikke myggnett. Så gikk lommelykta mi tom for batteri og jeg tilbrakte hele kvelden livredd helt under dyna, måtte bare opp og puste litt innimellom. Grøsser fortsatt av å tenke på det. 

Jeg klaget dagen etter da, og fikk vasket håret i varmt vann til slutt (luksus). Og alt i alt så er jeg fornøyd tror jeg. Men de må virkelig få styr på aggregatet sitt.

I morgen skal jeg legge ut gorilla-bilder.

Kapittel 2: En rask tur til Kampala og verdens verste busstur.

Etter Banda Island dro jeg tilbake til Kampala for en natt. Var ikke så mye spennende med det akkurat, men rakk å få meg en ny venn fra Australia på hostellet og å spise sykt digg indisk mat.

Dagen etter skulle jeg dra til en by som heter Kabale. Siste stopp før fjellene der gorillaene bor. Så jeg dro ganske optimistisk til buss-stasjonen. Men såklart var jeg altfor treg, siden kvelden før ble litt senere enn den skulle. Så jeg satt på den bussstasjonen i hva føltes ut som en evighet, for som min venn som jobber på hostellet sa: ”yes, they write in the book that they leave every two hours. But this is Africa. Do you understand what I mean?” Jeg forstår det nå. Det betyr at man venter til bussen er stappfull før den kjører. Så om det tar en eller fem timer før bussen er full er det ingen som vet. Så etter hundre år ca, hvor alle som selger noe på den stasjonen prøvde å selge meg noe (inkludert han som solgte dressjakker for herre), dro vi endelig av gårde. Jeg hadde fått det beste setet helt for meg selv men den lykken ble kortvarig og jeg satt klemt mellom vinduet og to andre hele den ca 10 timers turen (som skulle ta 6, men… this is Africa). Det var ganske ubehagelig for å si det mildt.

Heldigvis selger folk mat i vinduene på bussen når man stopper, så jeg sultet ikke i hjel. Det var kjempehøy musikk på hele veien. Jeg fikk hele Ugandas forurensing rett i ansiktet siden vinduet skulle være åpent, sjåføren hadde dilla på en sang, så vi hørte på den samme sangen store deler av turen. Folk lå på madrasser og sov i midtgangen og han som satt bak meg sang med til alle sangene, enten han kunne de eller ikke. Så kort fortalt var det et stykk irritert mzungu som gikk av bussen midt på natta i en fremmed by da vi endelig kom frem. Taxi-sjåføren lurte meg selvfølgelig da jeg kom frem og jeg betalte dobbel pris og sjekket inn på feil hostell. Men jeg orket ikke å krangle (og turte ikke heller), fikk meg noen timers søvn i det minste før neste eventyr begynte. Jeg skriver om det i morgen, og det neste kapitlet har jeg valgt å kalle: "En litt crazy roadtrip og et ganske kjipt hotell".

Her er noen bilder fra bussterminalen i Kampala:

Etterhvert begynte jeg å samle på disse:

 

Husker ikke hva han her prøvde å selge meg, sannsynligvis noe mobil-relatert. Men Uganda spilte fotballkamp mot Senegal denne dagen, så veldig mange hadde pyntet seg i denne stilen. Og alle begynte å danse og synge da de scoret mål. (Jeg prøvde å få han til å smile på bildet, men det gadd han ikke og han ble fornøyd med dette).

Kapittel 1: Banda Island

Nå har det  skjedd ganske mye uten at jeg har oppdatert her. Er ikke alle steder her det er så lett med internett-tilgang. Eller strøm. Eller mobilnett. Eller vann.

Uansett, jeg prøver å dele det litt opp, så det ikke skal bli så innmari langt å lese. Så første kapittel kan vi kalle for: BANDA ISLAND.

Banda Island er en øy som ligger i Viktoriasjøen. Den største innsjøen på det Afrikanske kontinentet og den nest største i verden. Øya er en del av en øygruppe som heter Ssese Islands.

Uansett, jeg tok en båt for å komme meg dit (såklart). Og det var ikke bare-bare. Jeg kom en time for sent til båten (!), men siden dette er Afrika, så hadde båten bare så vidt forlatt stranda (eller landing-point som de kaller det her, men å kalle det en havn er en sterk overdrivelse). Så da det ble klart at det var en mzungu (hvit person) som gjerne ville med båten var det bare å snu, siden han som bar sekken min hylte ”I HAVE A MZUNGU” og veivet med armene. Så da ble jeg BÆRT på båten. Det var utrolig kleint, men alle ble fraktet på samme måte. Så da jeg ble kastet om bord (bokstavlig talt) var jeg ganske lettet da han som tok meg i mot insisterte på at jeg skulle sitte med han.

Jeg ble kjent med to stykker på de ca tre timene det tok å komme seg til øya. De var veldig spennende å snakke med, begge jobber i fiske-industrien. Om noen har sett ”Darwins Nightmare” så skjønner man kanskje hvorfor (eller var på gruppe med meg og skrev oppgave om det i fjor). Kort fortalt er det hovedsakelig en fisk alle fisker i Viktoriasjøen. Den heter Nile Perch og er dritstygg. Greia er at den er ond også og har klart å spise opp ca alt annet liv i sjøen. I tillegg spiser den av sine egne, så hele sjøen dør sakte men sikkert ut. 

Denne fisken blir fisket opp og EKSPORTERT til Europa. Den er altfor dyr for de lokale, så de sitter igjen med hodene og skjellettet og bokstavlig talt sulter i hjel ved siden av et av de største matfatene i området. Så takk til bistandsfolka som satte ut den fisken i sin tid. Og takk til oss som spiser mat som tilhører andre. Begge de to jeg møtte er begge avhengige av denne fisken. Han ene jobber med å frakte den til flyene og han andre selger ting til fiskere.

Her er mine nye båt-venner:

Vi drikker øl forresten, fordi jeg fikk gratis øl til meg og mine venner av kapteinen. Noen ganger er det kleint, men ganske greit å være den eneste mzunguen.

Under der vi satt på båten var det høner.

Da jeg endelig kom meg til Banda, så var det et kapittel for seg selv. Jeg ble møtt av seks hunder og et hippie-aktig par fra Nederland og Tyskland. Selve hostellet var forlatt og de har akkurat begynt å pusse det opp. Det paret (som av alle ting møttes i Norge) var kjempesøte og siden jeg var den eneste gjesten så hang jeg med de. Eller de jobbet jo litt da, men bortsett fra det satt vi rundt et bål og speidet etter flodhester, spilte kort og backgammon. Jeg leste en bok om gorillaer og vi spiste digg mat. Det kom noen andre gjester den andre dagen, de var også veldig koselige. Så jeg hadde noen late dager på stranda med hipper og ikke strøm eller vann. Men de hadde laget en slags dusj av vann som ble kokt på bål, en vanntank og en blikkboks. Det funka fint. Ble litt forstyrret av at rommet jeg sov på var fullt av flaggermus, men hadde myggnett og har tydeligvis blitt litt mindre pyse. Eller, da en edderkopp flytta inn i sekken min og så i skoen min så klarte jeg ikke helt å holde maska, men freaka ikke helt ut heller.

Så jeg dro fra Banda Island med en annen båt, jeg sovna på båten, vi lå og solte oss på sekker med den onde fisken i, og våknet med verdens rødeste nese (enda jeg brukte faktor 30).

Her hang vi hver kveld. Og laget pizza i grillen den ene kvelden.

Her sier jeg hadet til alle hundene og det fantastiske paret som jobbet der.

Jeg skal fortsette med kapittel 2 i morgen. Det heter "En rask tur til Kampala og verdens verste busstur".