På tur til Israel

Har hatt noen fine dager i det siste, tatt meg litt ferie fra kulda rett og slett. På torsdag var jeg på Golan og sto på slalom. Det var en ganske morsom opplevelse, jeg dro på tur med ca 100 palestinere (var den eneste utlendingen). Jeg føler meg veldig heldig som får lov til å oppleve det, å komme såpass inn i samfunnet her, og livet til vennene mine. Mange som sier at jeg er "en av de" nå, og ikke lenger en turist, og det setter jeg pris på. Det var hvertfall gøy på tur, jeg klarte å lære en av de (de andre feiga ut og bare så på snøen og fjellene) å stå på slalom. Eller, han klarte å ploge og å svinge en vei. Men jeg syns han var flink og det var gøy! (spes siden jeg ikke har hatt slalomski på beina selv på kanskje 13 år fordi jeg står på brett).

På fredag dro jeg til Tel Aviv sammen med Linda (norsk, YMCA, like kald som meg). Vi shoppa, spiste og snakket norsk hele helgen. Og hang med Beate som bor der. Det var veldig deilig å få en liten pustepause. Selvom jeg får dårlig samvittighet av det. Vennene mine her har ikke lov å dra dit, og jeg støtter jo økonomien til den okkuperende parten og ikke Palestina av å henge der (ikke akkuat boikott). Men samtidig må jeg ta litt vare på meg selv, og jeg trenger det. Tel Aviv er ca som Barcelona, og det er veldig deilig å komme "hjem" litt innimellom (og spise sushi og shoppe på H&M).

Så nå sitter jeg å fryser igjen, men har nye klær. Det er jo nice (har hatt litt begrensa garderobe, siden jeg ankom her med sekken min i november). Har tilogmed kjøpt meg treningstøy, så nå håper jeg at jeg skal få opp energinivået litt med fysisk aktivitet i stedet for å bare sitte å fryse. Går litt trått med feltarbeidet denne uken, skulle vært i felt i går og i dag, men det SNØR dit jeg skal, og jeg orker ikke å sitte å fryse i beduintelt i kulda + at jeg regner med det er gjørmete (de får jo ikke bygge ordentlige veier) og det bilen jeg skal sitte på med er ikke akkurat noe hummer (selv om han kaller den for det). Men jeg skal i morgen da, som blir ganske rart, tror det blir oppstyr med media, militæret, organisasjoner og aktivister fordi Israel vi rive ned solcellepanelene deres. Men jeg får se, skal dit med EAPPI.

Har forresten en husgjest for tiden, en amerikansk jente som bor hos meg. Det er veldig koselig, er uvant for meg å bo alene. I kveld skal vi ha jentekveld og det gleder jeg meg til, er av og til litt mye drama med guttene i gjengen jeg henger med her. Tror det blir med hun amerikanske (Kim), Anja (hun tyske med varmeovnen) og Bernadette som er fra Danmark (eller fra Rwanda egentlig, men hun bor i Danmark, eller nå bor hun her da, men vi kan snakke på dansk og norsk til hverandre og ingen forstår oss, bortsett fra Linda da, men hun er i Jericho).

Klaging.

Nå må jeg bare være litt nordmann på tur og klage. Jeg var tøff i trynet da jeg kom hit, men selv om folka er fantastiske, maten er god og dvder koster 7 kroner, så er det så forbanna kaldt her. Noen dager er så kalde at jeg nesten ikke orker å stå opp fra de tre dynene og tre ullteppene jeg sover under. Når jeg står opp puster jeg frostrøyk. INNE. Nå sitter jeg hjemme og jobber på dataen, i stad skulle jeg skrive noe på en post-it lapp, men så klarte jeg det ikke. Fingrene mine er så frosne at jeg rett og slett ikke klarer å holde pennen ordentlig.  Jeg kan ikke skjønne at de ikke isolerer husene her, og jeg har både myggnetting og gitter (!) foran vinduene mine, men å tette de så det ikke blåser rett igjennom det har ingen tenkt på (har glass i vinduet også asså, men bare ett lag og det er ikke tett rundt karmene (så hver kveld henger jeg opp ulltepper foran vinduene for å skjerme litt)). 

Det er så slitsomt, jeg er kald HELE tiden. Det er ikke som hjemme, hvor vi har det varmt inne (er ganske lei av det og egentlig, at hver gang jeg nevner noe om hvor kaldt det er så ler folk og tror at jeg laget av noe annet enn de bare fordi jeg er norsk, ingen skjønner at vi bare varmer opp husene). Så nå har jeg rigget meg til med en varmeflaske for å tine opp føttene, tre ulltepper, ullundertøy, vanlige klær og varmeovn og prøver å jobbe. Men det er vanskelig å konsentrere seg når man er så kald, pluss at jeg har sikkert drukket to liter te, så må på do hele tiden (og på badet er det ihvertfall kaldt). Det er til og med så kaldt at jeg ikke får på linser, så går rundt her som en brillenerd uten sminke eller dybdesyn.

Sist jeg var ordentlig varm var på lørdag. Linda (norsk, YMCA, Beit Sahour) og jeg holdt på å fryse i hjel på det som kunne ha vært en veldig hyggelig middag (eller, det var jo det da, bare at vi frøys sånn), så vi inviterte oss selv til Anja (tysk journalist), okkuperte varmeovnen hennes hele kvelden og bælma rødvin. For det er det eneste som hjelper. Rødvin asså. Kommer til å komme hjem med rødvinsnese og frostskader. Og nå begynner det jammen meg å gjøre vondt i øret og, sikkert fordi jeg vasket håret i dag (som er en så kald affære at jeg ikke orker å gjøre det mer enn to ganger i uka). I går kom jeg på en annen ting, at jeg har ikke spist fisk på to mnd (for jeg har nemlig vært her i to mnd nå) bortsett fra en boks makrell i tomat som jeg fikk til jul (heldigvis har jeg flere, for nå begynner jeg alvorlig å lure på om jeg har fått D-vitamin-mangel).

På den positive siden så er jeg invitert med på skitur denne uken, og det tror jeg jammen meg jeg skal bli med på (flaks at Israel kriga til seg Golan, så de har et ski-fjell her). Tror det kommer det til å bli gøy å stå på snowboard med Palestinere som bare har sett snø to ganger og ikke tror på at vi er født med ski på beina. Også rømmer jeg til Tel Aviv i helgen, satser på en stor porsjon med sol og sushi.

Trodde aldri jeg skulle si det, men jeg savner norsk vinter. Vanlig vinter med kaldt ute og varmt inne. Vanlig vinter med snø og kos, slaps og tåke. Vanlig vinter med glatte fortau og skumle istapper. For seriøst, alt er bedre enn dette. Jeg er så kald (at jeg nesten tror jeg må ta meg et glass rødvin).

Her er et bilde av en varmere og blidere versjon av meg, fra dødehavet i jula.

Debatt!

Min julefortelling ble ikke like godt mottatt av alle, så i dag er jeg på trykk igjen. Denne gangen med et leserinnlegg som svar på en slags beskyldning om at jeg er venstrevridd og anti-Israelsk. Men det er jeg jo ikke.

De forkortet innlegget mitt litt i Tønsbergs Blad, men her er det slik jeg sendte det inn:

Takk for tilbakemelding om min julefortelling fra Betlehem. Jeg er vara til styret for Norges Fredslag, det stemmer. Jeg er også leder for Midtøstengruppa og fast medlem i samarbeidsrådet i samme organisasjon. Norges Fredslag er Norges eldste fredsorganisasjon, som er politisk og religiøst uavhengig. Vi er verken forankret på venstresiden eller pro-Palestinske. Jeg personlig stemte grønt, ikke rødt ved siste valg, og mine felles styremedlemmers politiske og religiøse orientering er jeg ikke opptatt av. Vi tror på, og jobber for, fred, menneskerettigheter og internasjonal lov. Jeg er også student ved Universitet i Agder der jeg for tiden skriver min masteroppgave i utviklingsstudier om beduiner i Palestina.

Min julefortelling er ikke ment som anti-Israelsk propaganda, men som en fortelling om julen i den byen som vi gjerne synger og snakker om hjemme i julen uten å kanskje reflektere over at det faktisk fortsatt er en by folk bor og lever i. Jeg valgte å fortelle om mine katolske venner, familien Handal. Jeg kunne ha fortalt om mine jødiske venner i Israel, men de feirer ikke jul i Betlehem, så det ville ikke blitt en like julete fortelling. Jeg kunne fortalt om mine muslimske venner, men de feirer heller ikke julen. Jeg kunne også ha fortalt om mine gresk ortodokse palestinske venner, men deres jul er ikke før 7. Januar.

Israels passkontroll er selvfølgelig streng av åpenbare årsaker, men jeg har aldri på mine reiser til 30 forskjellige land blitt like strengt mottatt som her, om du mener den er som i Norge har vi nok litt forskjellige erfaringer herfra. Bilene har gule og hvite skilt, det er riktig. Men de kan ikke kjøre på alle de samme veiene, det står klart og tydelig på store skilt på flere av veiene som går gjennom Vestbredden. Jeg har venner med hvite bilskilt, uten tillatelse til å reise til Israel. Min venn Nasser fra Ramallah har ikke vært i Jerusalem på 12 år, han kan kjøre meg til Kalandia check-point, men ikke lenger. Familien Handal fikk tillatelse til å reise til Israel i ferien og reiste på besøk til en jødisk Kibbutz samt flere turiststeder nord i Israel. Det var første gang barna i familien så Middelhavet. Jeg har også palestinske venner som kan reise til Israel når de vil, men det er unntakene. Selv om man sitter i en bil med gule skilter må man vise identifikasjonspapirer og ha alle tillatelser i orden for å besøke Israel. Jeg har reist sammen med de gjennom Check Point 300 i Betlehem flere ganger, passasjerene må ut av bilen og gå gjennom. Jeg kan sitte i bilen med mitt norske pass (men går gjennom sammen med de likevel).

Min fortelling er min personlige oppfatning, uavhengig av hvilke verv eller studier jeg har andre steder, men det farger selvfølgelig min personlighet og mitt liv. Jeg er stolt av å være fredsaktivist, og det vil jeg alltid være.

Hverdag og enda en jul.

Så har hverdagen begynt igjen, har bestemt meg for å endre en del på prosjektet mitt, så har brukt de siste dagene på å skrive om en del. Men jeg tror det blir bedre sånn. (Og i går traff jeg på en amerikansk professor som var enig).

Har ikke gjort så mye spennende i det siste sånn egentlig, i går var jeg på  bowling i Jerusalem. Ble litt skuffa siden jeg hadde blitt lovet en shoppingtur, men fikk rasket med meg en bukse fra H&M og spist verdens største donut, før vi dro på bowling. Gøy å henge med palestinere, litt slitsomt når jeg bare forstår noen ord innimellom av hva de snakker om på arabisk. Uansett, det viste seg at jeg var dritgod i bowling så jeg vant. (Eller, jeg tapte først da, og så vant jeg.. men det er unødvendige detaljer). Etter bowlingen sa jeg hei og hadet til de to norske jentene som bor i Beit Sahour på en nyåpnet bar med det orginale navnet (og logoen) "Cheers". Hadde ikke sett de siden før jul (en var på juleferie hjemme og en hadde besøk her) og sa hadet siden de skal bo i Jericho i en mnd. Det var morsomt og jeg øvde på palestinsk (tulle)dans.

Har blitt kjent med enda flere folk her, så har gått fra ca 0 sosialt liv med folk på min egen alder til litt for mange tilbud hver dag. Men det er bra, så jeg klager ikke på det.

Nå er det tid for neste jul her i Betlehem. den gresk-ortodokse kirken feirer nemlig jul i dag, og i morgen (Typ, det er julaften i dag og 1. juledag i morgen), så jeg tror jeg skal på messe igjen i kveld. Denne gangen på ehm, gresk. Men det er i liksom selve fødselskirken, rett over der han ble født. Ikke i den katolske på siden der (den jeg vanligvis henger i). I morgen skal jeg på en (svær) familiegreie tror jeg og neste helg er det jammen meg nyttårsaften igjen.

Har forresten også lest i min nye bibel for første gang. Men jeg forsto ikke helt den historien som hadde blitt hypet opp for meg på forhånd. Så hvis noen føler seg kallet til å forklare meg hva som er så romantisk med Ruth sin historie så tar jeg gjerne i mot en forklaring.