torsdag 28. juni 2012

Safari!

Forrige uke var jeg på safari, uten internett. Og denne uken har jeg vært forkjøla og vært i antibiotika-rus pga BETENTE myggstikk. Nasty.

Uansett. Safari var amazing. Ikke så bra som i Tanzania og i Sør Afrika, meeeeen: Uganda er det SJIMPANSER! Så vi gikk i regnskogen for å lete etter de. Og fant de (med en guide altså). Og de var akkurat så søte og morsomme som jeg håpet på. Men de var HØYT oppe i trærne og jeg har ikke zoome-objektiv på kameraet.

Men her er en:


Vi var på vanlig safari og. Så alle dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.






Etter safarien slappet vi av og spiste dårlig mat. Men så dro vi på et båtcruise. Og så massevis av flodhester og ikke så mange KROKODILLER.





På vei tilbake til sivilisajonen besøkte vi et sted med nesehorn. Vi GIKK for å se på de. De var rare og bittelitt skumle (men vi hadde fått beskjed om å klatre opp i et tre om de begynte å løpe).



lørdag 16. juni 2012

Gorillaz!

Er ikke så mye å si om det egentlig. Bortsett fra at det var et par timers trasking i jungel. Jeg tryna i søla, men ellers var det greit. 

Det var MAGISK!







Og det var verdt alt strevet.

fredag 15. juni 2012

Kapittel 3: En litt crazy roadtrip og et ganske kjipt hotell.



Etter den kjipe bussturen skulle jeg prøve å komme meg til en safari lodge i nærheten til der jeg skulle se gorillaene dagen etter. Det var ikke så innmari enkelt, siden det var en søndag og tydeligvis all transport stopper opp. Så jeg prøvde og prøvde, men når man er mzungu tror alle at man kan betale i bøtter og spann for å komme seg fra a til b (og hele denne gorilla-greia var allerede blitt ganske dyr!).

Løsningen ble å ta boda-boda. Eller motorsykkeltaxi. I over TO timer. Det gikk veldig bra da, og det var ganske morsomt og, sjåføren var supersnill, kjørte sakte hele veien, ba til gud, sang, fortalte gåter og spanderte te. Han tok meg også med hjem til mammaen sin, som gav meg en pose med egg (!), som jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre med, men nå har jeg spist opp de fleste. Klarte å frakte de helskinna i en bærepose fra Kabale til Kampala (det er LANGT!).


Her er han. Han heter Morris og drømmer om å bli turistguide. Jeg tror han kommer til å bli en kjempeflink en, når han får spart nok penger til en bil.







Her er litt av utsikten på veien.


Vel fremme ved safari-lodgen så var jeg ganske fornøyd ved første øyekast. Jeg fikk halv pris siden jeg var alene og ankom på en motorsykkel (haha). Og sjåføren fikk mat og losji. Men, rommet mitt skulle ha eget bad, det hadde det, men uten vann. Det var ikke strøm og det florerte av EDDERKOPPER og jeg hadde ikke myggnett. Så gikk lommelykta mi tom for batteri og jeg tilbrakte hele kvelden livredd helt under dyna, måtte bare opp og puste litt innimellom. Grøsser fortsatt av å tenke på det. 

Jeg klaget dagen etter da, og fikk vasket håret i varmt vann til slutt (luksus). Og alt i alt så er jeg fornøyd tror jeg. Men de må virkelig få styr på aggregatet sitt.

I morgen skal jeg legge ut gorilla-bilder.

torsdag 14. juni 2012

Kapittel 2: En rask tur til Kampala og verdens verste busstur.



Etter Banda Island dro jeg tilbake til Kampala for en natt. Var ikke så mye spennende med det akkurat, men rakk å få meg en ny venn fra Australia på hostellet og å spise sykt digg indisk mat.

Dagen etter skulle jeg dra til en by som heter Kabale. Siste stopp før fjellene der gorillaene bor. Så jeg dro ganske optimistisk til buss-stasjonen. Men såklart var jeg altfor treg, siden kvelden før ble litt senere enn den skulle. Så jeg satt på den bussstasjonen i hva føltes ut som en evighet, for som min venn som jobber på hostellet sa: ”yes, they write in the book that they leave every two hours. But this is Africa. Do you understand what I mean?” Jeg forstår det nå. Det betyr at man venter til bussen er stappfull før den kjører. Så om det tar en eller fem timer før bussen er full er det ingen som vet. Så etter hundre år ca, hvor alle som selger noe på den stasjonen prøvde å selge meg noe (inkludert han som solgte dressjakker for herre), dro vi endelig av gårde. Jeg hadde fått det beste setet helt for meg selv men den lykken ble kortvarig og jeg satt klemt mellom vinduet og to andre hele den ca 10 timers turen (som skulle ta 6, men… this is Africa). Det var ganske ubehagelig for å si det mildt.

Heldigvis selger folk mat i vinduene på bussen når man stopper, så jeg sultet ikke i hjel. Det var kjempehøy musikk på hele veien. Jeg fikk hele Ugandas forurensing rett i ansiktet siden vinduet skulle være åpent, sjåføren hadde dilla på en sang, så vi hørte på den samme sangen store deler av turen. Folk lå på madrasser og sov i midtgangen og han som satt bak meg sang med til alle sangene, enten han kunne de eller ikke. Så kort fortalt var det et stykk irritert mzungu som gikk av bussen midt på natta i en fremmed by da vi endelig kom frem. Taxi-sjåføren lurte meg selvfølgelig da jeg kom frem og jeg betalte dobbel pris og sjekket inn på feil hostell. Men jeg orket ikke å krangle (og turte ikke heller), fikk meg noen timers søvn i det minste før neste eventyr begynte. Jeg skriver om det i morgen, og det neste kapitlet har jeg valgt å kalle: "En litt crazy roadtrip og et ganske kjipt hotell".

Her er noen bilder fra bussterminalen i Kampala:

Etterhvert begynte jeg å samle på disse:






Husker ikke hva han her prøvde å selge meg, sannsynligvis noe mobil-relatert. Men Uganda spilte fotballkamp mot Senegal denne dagen, så veldig mange hadde pyntet seg i denne stilen. Og alle begynte å danse og synge da de scoret mål. (Jeg prøvde å få han til å smile på bildet, men det gadd han ikke og han ble fornøyd med dette).





onsdag 13. juni 2012

Kapittel 1: Banda Island


Nå har det  skjedd ganske mye uten at jeg har oppdatert her. Er ikke alle steder her det er så lett med internett-tilgang. Eller strøm. Eller mobilnett. Eller vann.

Uansett, jeg prøver å dele det litt opp, så det ikke skal bli så innmari langt å lese. Så første kapittel kan vi kalle for: BANDA ISLAND.

Banda Island er en øy som ligger i Viktoriasjøen. Den største innsjøen på det Afrikanske kontinentet og den nest største i verden. Øya er en del av en øygruppe som heter Ssese Islands.

Uansett, jeg tok en båt for å komme meg dit (såklart). Og det var ikke bare-bare. Jeg kom en time for sent til båten (!), men siden dette er Afrika, så hadde båten bare så vidt forlatt stranda (eller landing-point som de kaller det her, men å kalle det en havn er en sterk overdrivelse). Så da det ble klart at det var en mzungu (hvit person) som gjerne ville med båten var det bare å snu, siden han som bar sekken min hylte ”I HAVE A MZUNGU” og veivet med armene. Så da ble jeg BÆRT på båten. Det var utrolig kleint, men alle ble fraktet på samme måte. Så da jeg ble kastet om bord (bokstavlig talt) var jeg ganske lettet da han som tok meg i mot insisterte på at jeg skulle sitte med han.

Jeg ble kjent med to stykker på de ca tre timene det tok å komme seg til øya. De var veldig spennende å snakke med, begge jobber i fiske-industrien. Om noen har sett ”Darwins Nightmare” så skjønner man kanskje hvorfor (eller var på gruppe med meg og skrev oppgave om det i fjor). Kort fortalt er det hovedsakelig en fisk alle fisker i Viktoriasjøen. Den heter Nile Perch og er dritstygg. Greia er at den er ond også og har klart å spise opp ca alt annet liv i sjøen. I tillegg spiser den av sine egne, så hele sjøen dør sakte men sikkert ut. 

Denne fisken blir fisket opp og EKSPORTERT til Europa. Den er altfor dyr for de lokale, så de sitter igjen med hodene og skjellettet og bokstavlig talt sulter i hjel ved siden av et av de største matfatene i området. Så takk til bistandsfolka som satte ut den fisken i sin tid. Og takk til oss som spiser mat som tilhører andre. Begge de to jeg møtte er begge avhengige av denne fisken. Han ene jobber med å frakte den til flyene og han andre selger ting til fiskere.

Her er mine nye båt-venner:
Vi drikker øl forresten, fordi jeg fikk gratis øl til meg og mine venner av kapteinen. Noen ganger er det kleint, men ganske greit å være den eneste mzunguen.




Under der vi satt på båten var det høner.



Da jeg endelig kom meg til Banda, så var det et kapittel for seg selv. Jeg ble møtt av seks hunder og et hippie-aktig par fra Nederland og Tyskland. Selve hostellet var forlatt og de har akkurat begynt å pusse det opp. Det paret (som av alle ting møttes i Norge) var kjempesøte og siden jeg var den eneste gjesten så hang jeg med de. Eller de jobbet jo litt da, men bortsett fra det satt vi rundt et bål og speidet etter flodhester, spilte kort og backgammon. Jeg leste en bok om gorillaer og vi spiste digg mat. Det kom noen andre gjester den andre dagen, de var også veldig koselige. Så jeg hadde noen late dager på stranda med hipper og ikke strøm eller vann. Men de hadde laget en slags dusj av vann som ble kokt på bål, en vanntank og en blikkboks. Det funka fint. Ble litt forstyrret av at rommet jeg sov på var fullt av flaggermus, men hadde myggnett og har tydeligvis blitt litt mindre pyse. Eller, da en edderkopp flytta inn i sekken min og så i skoen min så klarte jeg ikke helt å holde maska, men freaka ikke helt ut heller.

Så jeg dro fra Banda Island med en annen båt, jeg sovna på båten, vi lå og solte oss på sekker med den onde fisken i, og våknet med verdens rødeste nese (enda jeg brukte faktor 30).




Her hang vi hver kveld. Og laget pizza i grillen den ene kvelden.

Her sier jeg hadet til alle hundene og det fantastiske paret som jobbet der.


Jeg skal fortsette med kapittel 2 i morgen. Det heter "En rask tur til Kampala og verdens verste busstur".
  

fredag 1. juni 2012

Jeg er tilbake!


Sånn, så har jeg levert masteroppgaven min. Den er ikke noe bra, men jeg har ærlig talt gjort det beste jeg kan. Vet i det minste nå at jeg ikke skal satse på å bli forsker. Men jeg har lært mye likevel. Det er nesten litt vanskelig å sette ord på. Men jeg er ferdig med å studere etter ca 100 år på universitetet. Det er en fin følelse, samtidig som det er litt tomt. Liksom, hvem er jeg nå? Jeg er jo ikke student lengre. Herregud, jeg er ikke student lengre! Heldigvis for det egentlig.

Så hva er jeg nå? Nå er jeg turist. Og det har jeg tenkt til å være en stund. Jeg pakker sekken ganske snart og forlater Kampala. Jeg kommer nok tilbake om ikke så lenge, men akkurat nå kjenner jeg at jeg må bort herfra. Har hatt det veldig fint her den siste måneden (!). Har hengt med gamle venner og fått nye venner. Men jeg har liksom ikke tatt inn at jeg er faktisk er i Uganda. Afrika. Jeg har hatt hodet fullt av Palestina helt til nå. Men nå er det nok for en stund. Skal ikke ha en eneste diskusjon eller ”hva mener du egentlig om konflikten?” eller ”Palestina? Er det ikke farlig der?”. Jeg skal glemme det litt (oj, det var litt vondt å skrive det), kanskje ikke glemme. Men legge det bort for en stund. Og prøve å se meg litt rundt.

Så nå trenger jeg bare å få meg en Lonely Planet, så jeg vet hvor jeg skal dra. Jeg vet at jeg vil se gorillaer. Og sjimpanser. Også har jeg tenkt til å bli brun før jeg kommer hjem. Det er en ganske bra plan syns jeg.

Jeg har forresten noen ganske groteske myggstikk (jeg tar malariapiller asså). Tenkte bare å nevne det. Også blir jeg vekket av aper som hopper på taket ca hver morgen.

Men aller først: Gratulerer til meg selv, jeg er aldri så lite stolt over at jeg faktisk klarte å gjennomføre. Mest sannsynlig har jeg en mastergrad. Så da er det vel bare å si: SKÅL!