Post-Travelling Blues

Siden jeg er ferdig med masteren (ja, jeg har stått, hurra for meg!) kan jeg sitere direkte fra wikipedia: "post-travel depression (PTD) is a type of mood that persons returning home from a long trip (usually a vacation) may experience."

Det er ikke sånn at jeg har det så innmari kjipt. Jeg har jo både nok mat og tak over hodet. Men det som er litt kjipt er at jeg liksom er tilbake til ingenting. Jeg bor i Våle, hos mamma og pappa. Her har jeg ca ingen venner og jeg underholder meg selv med å gå/løpe turer. Nå har jeg klart å overbelaste foten, så nå må jeg roe ned den ene aktiviteten jeg har klart å finne på. 

Ellers så prøver jeg å finne meg en jobb. Jeg er ganske blakk (ikke helt heldigvis), så det begynner å haste litt. (Jeg er en blid, omgjengelig og lærevillig person med altfor mange år på universitetet og litt ymse arbeidserfaring sånn til info). Jeg orker ikke å bo i kollektiv lenger (no offence alle de ca 100 folka jeg har bodd med de siste ca 100 årene), så jeg er ganske stuck her på landet frem til jeg kaster inn håndklet og finner meg noen nye room-mates likevel. Men akkurat nå så er jeg uten jobb og bor på jenterommet (som er grønt og fullt av souvernirer og klær og ikke så jentete egentlig).

Men uansett. Jeg ville egentlig skrive dette for å klage på noe som egentlig ikke er noe å klage over i det hele tatt (som sagt er jeg både mett og har varm seng, jeg bor tilogmed gratis og de har en veldig stor TV her.) MEN, det som egentlig er problemet mitt nå, er at jeg syns det er litt vanskelig å omstille seg. Litt vanskelig å omstille seg til å leve det vanlige livet vi lever i Norge. Liksom, småting. At en øl ute koster 70 kroner. Høstluft, kokte poteter, vaske huset hver fredag og nyhetene på tv klokka 9. Også de jævla brunsneglene.

Vet egentlig ikke hva jeg prøver å si her nå. Jeg mista min egen tråd. MEN, så stikker jeg av til Stockholm snart. Så får jeg reist litt igjen og kanskje jeg får noe å skrive om til dere og.

Koz og klemz, over og ut.

The End!

17. november reiste jeg fra Norge. I dag er det 1. august. Det har gått ganske nøyaktig åtte og en halv måned siden jeg sa hadet på Gardermoen og tok med meg sekken min til Palestina. Siden da har jeg vært i Israel, Palestina, Jordan, Egypt, Uganda, Tanzania, Kenya og nå sitter jeg på et hotell i Doha, Qatar og spiser frokost med gamle businessmenn før jeg skal fly hjem. Jeg har opplevd mye. Møtt mange. Og ikke minst tenkt og lært mye. Det jeg kanskje liker aller best med å reise er alle man treffer underveis. Alle samtalene jeg har, alle historiene jeg hører og alle skjebnene jeg møter. Jeg har fått venner fra Israel, Palestina, Jordan, Egypt, Uganda, Tanzania og Kenya. Men jeg har også fått venner fra Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, USA, Canada, Australia, New Zealand, Nederland, England, Skottland, Irland, Slovenia og en helt spesiell fra Libanon.

Jeg dro hjemmefra i november med to mål. Det ene var å gjøre ferdig masteren min. Det andre var å finne ut hva jeg vil gjøre etter masteren. Det første målet har jeg nådd. Jeg klarte å gjøre intervjuer, analysere og produsere en masteroppgave med den litt kronglete tittelen ”Water and Electricity Access Strategies for Bedouin in Area C, Palestine”. Det andre målet mitt har det gått litt dårligere med. Jeg er fortsatt ganske forvirret om hva jeg vil fremover. Jeg var en stund ganske sikker. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Så, nå sitter jeg her, på min siste reisedag, og prøver å oppsummere litt fra de siste månedene. Det er ikke så lett. Det er litt for mange inntrykk akkurat nå. Men jeg har hatt det fint. Jeg har vært på altfor lange bussturer, båtturer, en litt for lang togtur og mange ganske crazy turer (som passasjer) på motorsykkel. Jeg har gått i fjell, ørken, regnskog og på strender. Jeg har badet i Middelhavet, Dødehavet, Rødehavet, det Indiske hav og i Viktoriasjøen. Jeg har sett Nilen i Egypt og der den begynner i Uganda. Jeg har sett to av verdens syv underverker, og flere steder som burde vært på den listen. Jeg har sett massevis av ville dyr og har adoptert to kattunger og en elefantbaby. Jeg har lært meg gloser på arabisk, luganda og swahili. Jeg har danset til arabisk musikk, listepop og litt for mye reggae og dancehall. Jeg har fått fregner, massevis av myggstikk (og noen ganske udigge arr), blitt ganske brun og fått nesten blondt hår.

Jeg vet ikke om jeg har forandret meg så mye ellers akkurat, men jeg tror summen av alle inntrykkene og alt jeg lærer fra alle jeg møter gjør noe med meg. Jeg merker at det blir mer og mer vanskelig å forholde seg til forskjellene og urettferdigheten i verden. Hvor lett jeg har det og hvor vanskelig (ca alle) andre har det. Spørsmål som ”hvor mange år måtte du spare for denne turen?” for eksempel. Det er ikke så lett å forklare at jeg har spart i under ett år og blir sponset av staten for å studere. Det er ikke så lett å forklare at i Norge klager folk med (uten å overdrive) 20 ganger inntekten til en gjennomsnittelig Ugander over bensinprisene som bare er 2 ganger så høy i Norge som i Uganda (og i Palestina er den ca lik som hjemme). Det er ikke så lett å forklare at vi har et mikroskopisk antall folk som må bo på gaten og at nesten ingen må bekymre seg for hvor neste måltid skal komme fra. (Jeg har ikke orket å lese et eneste ord om Romfolk-debatten i Norge, for jeg skammer meg sånn).  

Jeg er glad i Norge, stolt av å være norsk og av det ryktet vi har ute i verden (bortsett fra det med Oslo-avtalen, at vi gav Nobel-prisen til Obama, våpenhandel og oljeforurensing). Samtidig føler jeg at vi alle har et ansvar ved å komme fra det mest fredelige og rikeste hjørnet av verden. Og kanskje det beste stedet å begynne er å reise, oppleve og snakke med folk. For en ting har jeg lært av å reise, og det er at nesten ingen har det sånn som oss og at det er VI som er eksotiske i verden og at vi lever på en måte som folk flest ikke engang kan drømme om å leve på.

Uansett, så har jeg gledet meg veldig til å reise hjem en stund nå. Det er rart hvor mye man savner helt vanlige ting når man reiser. Eller jeg vet jo ikke hvordan det er for andre, men jeg gjør det. Jeg savner å sove under en ordentlig dyne, at bussen går når den skal, grovbrød, laks, mamma sin pizza, å drikke vann fra springen, vaske klær i vaskemaskin (selv om jeg har fått skryt for håndvaskteknikken min fra ugandiske damer) og selvfølgelig  savner jeg alle dere som gjør livet mitt så bra der hjemme.  Jeg savner å le med Ida J og å løse verdensproblemer med Marianne F. Jeg savner å drikke kaffe med Marius, å filosofere med Marianne J og å diskutere krig og fred med Marte BE. Jeg savner å gå på konserter med Camilla og å være fjollete med Anders. Jeg savner mamma og pappa og Eirik og Bestefar og de fine som leser bloggen min i Lyngstien. Og alle kolleger på IKEA og i Fredslaget og alle dere andre. Det skal bli så fint å se dere igjen. Jeg gleder meg og vi sees snart! (Men jeg kan ikke love at jeg blir hjemme så lenge).