Post-Travelling Blues

Siden jeg er ferdig med masteren (ja, jeg har stått, hurra for meg!) kan jeg sitere direkte fra wikipedia: "post-travel depression (PTD) is a type of mood that persons returning home from a long trip (usually a vacation) may experience."

Det er ikke sånn at jeg har det så innmari kjipt. Jeg har jo både nok mat og tak over hodet. Men det som er litt kjipt er at jeg liksom er tilbake til ingenting. Jeg bor i Våle, hos mamma og pappa. Her har jeg ca ingen venner og jeg underholder meg selv med å gå/løpe turer. Nå har jeg klart å overbelaste foten, så nå må jeg roe ned den ene aktiviteten jeg har klart å finne på. 

Ellers så prøver jeg å finne meg en jobb. Jeg er ganske blakk (ikke helt heldigvis), så det begynner å haste litt. (Jeg er en blid, omgjengelig og lærevillig person med altfor mange år på universitetet og litt ymse arbeidserfaring sånn til info). Jeg orker ikke å bo i kollektiv lenger (no offence alle de ca 100 folka jeg har bodd med de siste ca 100 årene), så jeg er ganske stuck her på landet frem til jeg kaster inn håndklet og finner meg noen nye room-mates likevel. Men akkurat nå så er jeg uten jobb og bor på jenterommet (som er grønt og fullt av souvernirer og klær og ikke så jentete egentlig).

Men uansett. Jeg ville egentlig skrive dette for å klage på noe som egentlig ikke er noe å klage over i det hele tatt (som sagt er jeg både mett og har varm seng, jeg bor tilogmed gratis og de har en veldig stor TV her.) MEN, det som egentlig er problemet mitt nå, er at jeg syns det er litt vanskelig å omstille seg. Litt vanskelig å omstille seg til å leve det vanlige livet vi lever i Norge. Liksom, småting. At en øl ute koster 70 kroner. Høstluft, kokte poteter, vaske huset hver fredag og nyhetene på tv klokka 9. Også de jævla brunsneglene.

Vet egentlig ikke hva jeg prøver å si her nå. Jeg mista min egen tråd. MEN, så stikker jeg av til Stockholm snart. Så får jeg reist litt igjen og kanskje jeg får noe å skrive om til dere og.

Koz og klemz, over og ut.