Så er jeg på en liten tur (Oslo i morgen) igjen. En liten tur til et sted jeg er veldig glad i, mitt andre hjem (eller kanskje tredje hvis man teller Sri Lanka). Til mitt kjære Betlehem. Det var rart å komme tilbake, på en måte føltes det ut som jeg aldri reiste herfra. På en annen måte merker jeg at jeg har forandret meg ganske mye siden jeg først troppet opp her med sekk på ryggen november 2011 med en enveisbillett. Uansett.
Det som er så rart med å være her, bortsett fra at folk som
jobber i barer gir meg klemmer når jeg kommer inn og sier at det er mitt sted
og at alt føles ut som det er det samme. Det som er så rart er at midt i gaten,
ved muren, kaster noen stein og blir gasset med tåregass, vi blir stående i
trafikk, må lukke vinduene på bilen, men det svir likevel. Det svir i øynene
ganske lenge, det snører seg i halsen og jeg får vondt i hodet. Litt lenger opp i gaten er
turister på souvernirshopping og palestinere kjøper seg iskrem i varmen.
”Lukk vinduene, lukk vinduene” ropte en gjeng unge gutter
som har samlet seg i Aida flyktningeleir i Betlehem tidligere i dag. Lufta var full av tåregass. Jeg var på vei til en
antikvitetsbutikk og hadde egentlig ikke tatt inn over meg hvor jeg er i verden
før disse unge guttene minnet meg på det. De demonstrerte og kastet stein mot
muren. En av vennene deres ble skutt av israelske soldater her for noen uker siden. 15 år gammel. Han
kastet stein mot en mur som hindrer fremtiden hans. Min venn M. har ikke
barbert seg siden det skjedde. Han er 16 år og ser ingen mening med å gå på
skole lenger. Faren hans sier at det er vanskelig å motivere han. Han vil bare
være alene, og la skjegget sitt gro. M. har mistet en venn, en som han. En med
drømmer, planer og livet foran seg. Jeg forstår sorgen til guttene, om jeg ikke
forstår deres måte å reagere på. Jeg forstår også at Israel vil beskytte seg
mot angrep fra Palestinere. Men er egentlig en gjeng tenåringsgutter (relativt)
stille opprør mot noen som har tatt livet av vennen deres et angrep?
Det som er ganske rart, er at jeg pleide å være vant til
dette. Så vant til dette at jeg ikke blogget om det, at jeg nesten ikke
reflekterte over det. At vi plutselig måtte kjøre en annen vei enn hovedgaten i Betlehem
fordi det er tåregass og stein i veien. At vi ikke kunne dra til Hebron likevel
fordi veien er stengt. At vi møtte 20 tungt bevæpnede soldater som gikk rett
mot oss uten å forklare oss om vi måtte snu eller kan kjøre videre ved
innkjørselen til Nablus (vi måtte snu såklart).
Og midt i alt dette lever vennene mine et vanlig liv. De
drikker kaffe, de spiser is, de er glade for at det er vår, de går på jobb, de går
på fest, de leser til eksamen, de forteller meg morsomme historier og de tar seg
tid til å henge med meg hele dagen. Men de viser meg også regninger de ikke har
råd til å betale, de forteller meg om problemer i familiene deres og de forteller om tapte
drømmer.