Post-Travelling Blues

Siden jeg er ferdig med masteren (ja, jeg har stått, hurra for meg!) kan jeg sitere direkte fra wikipedia: "post-travel depression (PTD) is a type of mood that persons returning home from a long trip (usually a vacation) may experience."

Det er ikke sånn at jeg har det så innmari kjipt. Jeg har jo både nok mat og tak over hodet. Men det som er litt kjipt er at jeg liksom er tilbake til ingenting. Jeg bor i Våle, hos mamma og pappa. Her har jeg ca ingen venner og jeg underholder meg selv med å gå/løpe turer. Nå har jeg klart å overbelaste foten, så nå må jeg roe ned den ene aktiviteten jeg har klart å finne på. 

Ellers så prøver jeg å finne meg en jobb. Jeg er ganske blakk (ikke helt heldigvis), så det begynner å haste litt. (Jeg er en blid, omgjengelig og lærevillig person med altfor mange år på universitetet og litt ymse arbeidserfaring sånn til info). Jeg orker ikke å bo i kollektiv lenger (no offence alle de ca 100 folka jeg har bodd med de siste ca 100 årene), så jeg er ganske stuck her på landet frem til jeg kaster inn håndklet og finner meg noen nye room-mates likevel. Men akkurat nå så er jeg uten jobb og bor på jenterommet (som er grønt og fullt av souvernirer og klær og ikke så jentete egentlig).

Men uansett. Jeg ville egentlig skrive dette for å klage på noe som egentlig ikke er noe å klage over i det hele tatt (som sagt er jeg både mett og har varm seng, jeg bor tilogmed gratis og de har en veldig stor TV her.) MEN, det som egentlig er problemet mitt nå, er at jeg syns det er litt vanskelig å omstille seg. Litt vanskelig å omstille seg til å leve det vanlige livet vi lever i Norge. Liksom, småting. At en øl ute koster 70 kroner. Høstluft, kokte poteter, vaske huset hver fredag og nyhetene på tv klokka 9. Også de jævla brunsneglene.

Vet egentlig ikke hva jeg prøver å si her nå. Jeg mista min egen tråd. MEN, så stikker jeg av til Stockholm snart. Så får jeg reist litt igjen og kanskje jeg får noe å skrive om til dere og.

Koz og klemz, over og ut.

The End!

17. november reiste jeg fra Norge. I dag er det 1. august. Det har gått ganske nøyaktig åtte og en halv måned siden jeg sa hadet på Gardermoen og tok med meg sekken min til Palestina. Siden da har jeg vært i Israel, Palestina, Jordan, Egypt, Uganda, Tanzania, Kenya og nå sitter jeg på et hotell i Doha, Qatar og spiser frokost med gamle businessmenn før jeg skal fly hjem. Jeg har opplevd mye. Møtt mange. Og ikke minst tenkt og lært mye. Det jeg kanskje liker aller best med å reise er alle man treffer underveis. Alle samtalene jeg har, alle historiene jeg hører og alle skjebnene jeg møter. Jeg har fått venner fra Israel, Palestina, Jordan, Egypt, Uganda, Tanzania og Kenya. Men jeg har også fått venner fra Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, USA, Canada, Australia, New Zealand, Nederland, England, Skottland, Irland, Slovenia og en helt spesiell fra Libanon.

Jeg dro hjemmefra i november med to mål. Det ene var å gjøre ferdig masteren min. Det andre var å finne ut hva jeg vil gjøre etter masteren. Det første målet har jeg nådd. Jeg klarte å gjøre intervjuer, analysere og produsere en masteroppgave med den litt kronglete tittelen ”Water and Electricity Access Strategies for Bedouin in Area C, Palestine”. Det andre målet mitt har det gått litt dårligere med. Jeg er fortsatt ganske forvirret om hva jeg vil fremover. Jeg var en stund ganske sikker. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Så, nå sitter jeg her, på min siste reisedag, og prøver å oppsummere litt fra de siste månedene. Det er ikke så lett. Det er litt for mange inntrykk akkurat nå. Men jeg har hatt det fint. Jeg har vært på altfor lange bussturer, båtturer, en litt for lang togtur og mange ganske crazy turer (som passasjer) på motorsykkel. Jeg har gått i fjell, ørken, regnskog og på strender. Jeg har badet i Middelhavet, Dødehavet, Rødehavet, det Indiske hav og i Viktoriasjøen. Jeg har sett Nilen i Egypt og der den begynner i Uganda. Jeg har sett to av verdens syv underverker, og flere steder som burde vært på den listen. Jeg har sett massevis av ville dyr og har adoptert to kattunger og en elefantbaby. Jeg har lært meg gloser på arabisk, luganda og swahili. Jeg har danset til arabisk musikk, listepop og litt for mye reggae og dancehall. Jeg har fått fregner, massevis av myggstikk (og noen ganske udigge arr), blitt ganske brun og fått nesten blondt hår.

Jeg vet ikke om jeg har forandret meg så mye ellers akkurat, men jeg tror summen av alle inntrykkene og alt jeg lærer fra alle jeg møter gjør noe med meg. Jeg merker at det blir mer og mer vanskelig å forholde seg til forskjellene og urettferdigheten i verden. Hvor lett jeg har det og hvor vanskelig (ca alle) andre har det. Spørsmål som ”hvor mange år måtte du spare for denne turen?” for eksempel. Det er ikke så lett å forklare at jeg har spart i under ett år og blir sponset av staten for å studere. Det er ikke så lett å forklare at i Norge klager folk med (uten å overdrive) 20 ganger inntekten til en gjennomsnittelig Ugander over bensinprisene som bare er 2 ganger så høy i Norge som i Uganda (og i Palestina er den ca lik som hjemme). Det er ikke så lett å forklare at vi har et mikroskopisk antall folk som må bo på gaten og at nesten ingen må bekymre seg for hvor neste måltid skal komme fra. (Jeg har ikke orket å lese et eneste ord om Romfolk-debatten i Norge, for jeg skammer meg sånn).  

Jeg er glad i Norge, stolt av å være norsk og av det ryktet vi har ute i verden (bortsett fra det med Oslo-avtalen, at vi gav Nobel-prisen til Obama, våpenhandel og oljeforurensing). Samtidig føler jeg at vi alle har et ansvar ved å komme fra det mest fredelige og rikeste hjørnet av verden. Og kanskje det beste stedet å begynne er å reise, oppleve og snakke med folk. For en ting har jeg lært av å reise, og det er at nesten ingen har det sånn som oss og at det er VI som er eksotiske i verden og at vi lever på en måte som folk flest ikke engang kan drømme om å leve på.

Uansett, så har jeg gledet meg veldig til å reise hjem en stund nå. Det er rart hvor mye man savner helt vanlige ting når man reiser. Eller jeg vet jo ikke hvordan det er for andre, men jeg gjør det. Jeg savner å sove under en ordentlig dyne, at bussen går når den skal, grovbrød, laks, mamma sin pizza, å drikke vann fra springen, vaske klær i vaskemaskin (selv om jeg har fått skryt for håndvaskteknikken min fra ugandiske damer) og selvfølgelig  savner jeg alle dere som gjør livet mitt så bra der hjemme.  Jeg savner å le med Ida J og å løse verdensproblemer med Marianne F. Jeg savner å drikke kaffe med Marius, å filosofere med Marianne J og å diskutere krig og fred med Marte BE. Jeg savner å gå på konserter med Camilla og å være fjollete med Anders. Jeg savner mamma og pappa og Eirik og Bestefar og de fine som leser bloggen min i Lyngstien. Og alle kolleger på IKEA og i Fredslaget og alle dere andre. Det skal bli så fint å se dere igjen. Jeg gleder meg og vi sees snart! (Men jeg kan ikke love at jeg blir hjemme så lenge).

Kapittel 3: En litt crazy roadtrip og et ganske kjipt hotell.

Etter den kjipe bussturen skulle jeg prøve å komme meg til en safari lodge i nærheten til der jeg skulle se gorillaene dagen etter. Det var ikke så innmari enkelt, siden det var en søndag og tydeligvis all transport stopper opp. Så jeg prøvde og prøvde, men når man er mzungu tror alle at man kan betale i bøtter og spann for å komme seg fra a til b (og hele denne gorilla-greia var allerede blitt ganske dyr!).

Løsningen ble å ta boda-boda. Eller motorsykkeltaxi. I over TO timer. Det gikk veldig bra da, og det var ganske morsomt og, sjåføren var supersnill, kjørte sakte hele veien, ba til gud, sang, fortalte gåter og spanderte te. Han tok meg også med hjem til mammaen sin, som gav meg en pose med egg (!), som jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre med, men nå har jeg spist opp de fleste. Klarte å frakte de helskinna i en bærepose fra Kabale til Kampala (det er LANGT!).

Her er han. Han heter Morris og drømmer om å bli turistguide. Jeg tror han kommer til å bli en kjempeflink en, når han får spart nok penger til en bil.

Her er litt av utsikten på veien.

Vel fremme ved safari-lodgen så var jeg ganske fornøyd ved første øyekast. Jeg fikk halv pris siden jeg var alene og ankom på en motorsykkel (haha). Og sjåføren fikk mat og losji. Men, rommet mitt skulle ha eget bad, det hadde det, men uten vann. Det var ikke strøm og det florerte av EDDERKOPPER og jeg hadde ikke myggnett. Så gikk lommelykta mi tom for batteri og jeg tilbrakte hele kvelden livredd helt under dyna, måtte bare opp og puste litt innimellom. Grøsser fortsatt av å tenke på det. 

Jeg klaget dagen etter da, og fikk vasket håret i varmt vann til slutt (luksus). Og alt i alt så er jeg fornøyd tror jeg. Men de må virkelig få styr på aggregatet sitt.

I morgen skal jeg legge ut gorilla-bilder.

Kapittel 2: En rask tur til Kampala og verdens verste busstur.

Etter Banda Island dro jeg tilbake til Kampala for en natt. Var ikke så mye spennende med det akkurat, men rakk å få meg en ny venn fra Australia på hostellet og å spise sykt digg indisk mat.

Dagen etter skulle jeg dra til en by som heter Kabale. Siste stopp før fjellene der gorillaene bor. Så jeg dro ganske optimistisk til buss-stasjonen. Men såklart var jeg altfor treg, siden kvelden før ble litt senere enn den skulle. Så jeg satt på den bussstasjonen i hva føltes ut som en evighet, for som min venn som jobber på hostellet sa: ”yes, they write in the book that they leave every two hours. But this is Africa. Do you understand what I mean?” Jeg forstår det nå. Det betyr at man venter til bussen er stappfull før den kjører. Så om det tar en eller fem timer før bussen er full er det ingen som vet. Så etter hundre år ca, hvor alle som selger noe på den stasjonen prøvde å selge meg noe (inkludert han som solgte dressjakker for herre), dro vi endelig av gårde. Jeg hadde fått det beste setet helt for meg selv men den lykken ble kortvarig og jeg satt klemt mellom vinduet og to andre hele den ca 10 timers turen (som skulle ta 6, men… this is Africa). Det var ganske ubehagelig for å si det mildt.

Heldigvis selger folk mat i vinduene på bussen når man stopper, så jeg sultet ikke i hjel. Det var kjempehøy musikk på hele veien. Jeg fikk hele Ugandas forurensing rett i ansiktet siden vinduet skulle være åpent, sjåføren hadde dilla på en sang, så vi hørte på den samme sangen store deler av turen. Folk lå på madrasser og sov i midtgangen og han som satt bak meg sang med til alle sangene, enten han kunne de eller ikke. Så kort fortalt var det et stykk irritert mzungu som gikk av bussen midt på natta i en fremmed by da vi endelig kom frem. Taxi-sjåføren lurte meg selvfølgelig da jeg kom frem og jeg betalte dobbel pris og sjekket inn på feil hostell. Men jeg orket ikke å krangle (og turte ikke heller), fikk meg noen timers søvn i det minste før neste eventyr begynte. Jeg skriver om det i morgen, og det neste kapitlet har jeg valgt å kalle: "En litt crazy roadtrip og et ganske kjipt hotell".

Her er noen bilder fra bussterminalen i Kampala:

Etterhvert begynte jeg å samle på disse:

 

Husker ikke hva han her prøvde å selge meg, sannsynligvis noe mobil-relatert. Men Uganda spilte fotballkamp mot Senegal denne dagen, så veldig mange hadde pyntet seg i denne stilen. Og alle begynte å danse og synge da de scoret mål. (Jeg prøvde å få han til å smile på bildet, men det gadd han ikke og han ble fornøyd med dette).

Kapittel 1: Banda Island

Nå har det  skjedd ganske mye uten at jeg har oppdatert her. Er ikke alle steder her det er så lett med internett-tilgang. Eller strøm. Eller mobilnett. Eller vann.

Uansett, jeg prøver å dele det litt opp, så det ikke skal bli så innmari langt å lese. Så første kapittel kan vi kalle for: BANDA ISLAND.

Banda Island er en øy som ligger i Viktoriasjøen. Den største innsjøen på det Afrikanske kontinentet og den nest største i verden. Øya er en del av en øygruppe som heter Ssese Islands.

Uansett, jeg tok en båt for å komme meg dit (såklart). Og det var ikke bare-bare. Jeg kom en time for sent til båten (!), men siden dette er Afrika, så hadde båten bare så vidt forlatt stranda (eller landing-point som de kaller det her, men å kalle det en havn er en sterk overdrivelse). Så da det ble klart at det var en mzungu (hvit person) som gjerne ville med båten var det bare å snu, siden han som bar sekken min hylte ”I HAVE A MZUNGU” og veivet med armene. Så da ble jeg BÆRT på båten. Det var utrolig kleint, men alle ble fraktet på samme måte. Så da jeg ble kastet om bord (bokstavlig talt) var jeg ganske lettet da han som tok meg i mot insisterte på at jeg skulle sitte med han.

Jeg ble kjent med to stykker på de ca tre timene det tok å komme seg til øya. De var veldig spennende å snakke med, begge jobber i fiske-industrien. Om noen har sett ”Darwins Nightmare” så skjønner man kanskje hvorfor (eller var på gruppe med meg og skrev oppgave om det i fjor). Kort fortalt er det hovedsakelig en fisk alle fisker i Viktoriasjøen. Den heter Nile Perch og er dritstygg. Greia er at den er ond også og har klart å spise opp ca alt annet liv i sjøen. I tillegg spiser den av sine egne, så hele sjøen dør sakte men sikkert ut. 

Denne fisken blir fisket opp og EKSPORTERT til Europa. Den er altfor dyr for de lokale, så de sitter igjen med hodene og skjellettet og bokstavlig talt sulter i hjel ved siden av et av de største matfatene i området. Så takk til bistandsfolka som satte ut den fisken i sin tid. Og takk til oss som spiser mat som tilhører andre. Begge de to jeg møtte er begge avhengige av denne fisken. Han ene jobber med å frakte den til flyene og han andre selger ting til fiskere.

Her er mine nye båt-venner:

Vi drikker øl forresten, fordi jeg fikk gratis øl til meg og mine venner av kapteinen. Noen ganger er det kleint, men ganske greit å være den eneste mzunguen.

Under der vi satt på båten var det høner.

Da jeg endelig kom meg til Banda, så var det et kapittel for seg selv. Jeg ble møtt av seks hunder og et hippie-aktig par fra Nederland og Tyskland. Selve hostellet var forlatt og de har akkurat begynt å pusse det opp. Det paret (som av alle ting møttes i Norge) var kjempesøte og siden jeg var den eneste gjesten så hang jeg med de. Eller de jobbet jo litt da, men bortsett fra det satt vi rundt et bål og speidet etter flodhester, spilte kort og backgammon. Jeg leste en bok om gorillaer og vi spiste digg mat. Det kom noen andre gjester den andre dagen, de var også veldig koselige. Så jeg hadde noen late dager på stranda med hipper og ikke strøm eller vann. Men de hadde laget en slags dusj av vann som ble kokt på bål, en vanntank og en blikkboks. Det funka fint. Ble litt forstyrret av at rommet jeg sov på var fullt av flaggermus, men hadde myggnett og har tydeligvis blitt litt mindre pyse. Eller, da en edderkopp flytta inn i sekken min og så i skoen min så klarte jeg ikke helt å holde maska, men freaka ikke helt ut heller.

Så jeg dro fra Banda Island med en annen båt, jeg sovna på båten, vi lå og solte oss på sekker med den onde fisken i, og våknet med verdens rødeste nese (enda jeg brukte faktor 30).

Her hang vi hver kveld. Og laget pizza i grillen den ene kvelden.

Her sier jeg hadet til alle hundene og det fantastiske paret som jobbet der.

Jeg skal fortsette med kapittel 2 i morgen. Det heter "En rask tur til Kampala og verdens verste busstur".

  

Jeg er tilbake!

Sånn, så har jeg levert masteroppgaven min. Den er ikke noe bra, men jeg har ærlig talt gjort det beste jeg kan. Vet i det minste nå at jeg ikke skal satse på å bli forsker. Men jeg har lært mye likevel. Det er nesten litt vanskelig å sette ord på. Men jeg er ferdig med å studere etter ca 100 år på universitetet. Det er en fin følelse, samtidig som det er litt tomt. Liksom, hvem er jeg nå? Jeg er jo ikke student lengre. Herregud, jeg er ikke student lengre! Heldigvis for det egentlig.

Så hva er jeg nå? Nå er jeg turist. Og det har jeg tenkt til å være en stund. Jeg pakker sekken ganske snart og forlater Kampala. Jeg kommer nok tilbake om ikke så lenge, men akkurat nå kjenner jeg at jeg må bort herfra. Har hatt det veldig fint her den siste måneden (!). Har hengt med gamle venner og fått nye venner. Men jeg har liksom ikke tatt inn at jeg er faktisk er i Uganda. Afrika. Jeg har hatt hodet fullt av Palestina helt til nå. Men nå er det nok for en stund. Skal ikke ha en eneste diskusjon eller ”hva mener du egentlig om konflikten?” eller ”Palestina? Er det ikke farlig der?”. Jeg skal glemme det litt (oj, det var litt vondt å skrive det), kanskje ikke glemme. Men legge det bort for en stund. Og prøve å se meg litt rundt.

Så nå trenger jeg bare å få meg en Lonely Planet, så jeg vet hvor jeg skal dra. Jeg vet at jeg vil se gorillaer. Og sjimpanser. Også har jeg tenkt til å bli brun før jeg kommer hjem. Det er en ganske bra plan syns jeg.

Jeg har forresten noen ganske groteske myggstikk (jeg tar malariapiller asså). Tenkte bare å nevne det. Også blir jeg vekket av aper som hopper på taket ca hver morgen.

Men aller først: Gratulerer til meg selv, jeg er aldri så lite stolt over at jeg faktisk klarte å gjennomføre. Mest sannsynlig har jeg en mastergrad. Så da er det vel bare å si: SKÅL! 

Takk for meg!

I det jeg skulle fylle ut visumsøknaden på grensen mellom Israel og Egypt knakk I <3 Jerusalem-pennen min. Det er rart hvordan en knekt penn kan  bety så mye, men jeg innså der og da at jeg faktisk forlater Palestina. For en stund i det minste.

Jeg har opplevd mye de siste månedene, for jeg har faktisk vært i Betlehem i 5 måneder nå. Det føles på en måte kortere og på en annen måte lenger. Jeg har ledd, grått, blitt ledd av og grått til. Jeg har vært frustrert og lei meg, men aller mest glad.

Jeg har lært, sett, spist og følt mye. Jeg har lært mye om Palestina, Israel og beduiner. Men mest av alt har jeg lært om meg selv. Jeg har lært at jeg klarer å reise til et nytt land helt alene alene, få venner og et liv utenfor det vanlige livet mitt. Langt utenfor min egen komfortsone. Jeg har måttet koke vann for å få vasket meg om morgenen, det har vært så kaldt at jeg har pustet frostrøyk under dyna og jeg tror jeg har fått permanente frostskader på tærne. Men jeg har lært hvor mye en varmeflaske er verdt, hvor mye jeg er vant til hjemme som er unødvendig og hvor sykt glade vi Nordmenn skal være for isolasjon veggene.

Jeg har sett der Jesus ble født, der han døde og der han sto opp igjen. Jeg har lært om kristendom, jødedom og islam. Jeg har vært i kirker, synagoger og moskeer. Jeg har sett kameler på bensinstasjon, kameler i ørkenen og fareskilt med kamel langs veien. Jeg har blitt stanget av geiter, kloret av katter og stukket av mygg. Jeg har gått meg bort i Jerusalem, kjørt meg vill i ørkenen og til og med surra meg vekk i Betlehem. Jeg har duppet tærne i Middelhavet, duppet i Dødehavet og badet i Rødehavet. Også har jeg stått på ski. Jeg har opplevd snøstorm, sandstorm, sol og masse masse regn.

Jeg har spist kosher, halal, svinekjøtt (haram!) og noe av den beste sushien jeg har smakt. Takket være Makloube, Mansaf og Musakhan har jeg klart å legge på meg nesten 8 kilo. Og smågodt da, eneste landet jeg har vært  med bedre godis enn Norge, Narwij, Norvegia. Og i Israel (sorry Palestina) har de noe av de beste bakevarene jeg har smakt noe sted.

Jeg har blitt reservemamma for to kattunger, fått en ny mamma, et ukjent antall brødre og litt for mange overbeskyttende fedre. Jeg har vært i flyktningeleire, beduinleire og hos politikere. Jeg har hengt med palestinere ulovlig i Israel og med israelere ulovlig i Palestina.

Så: Kjære Palestina og Israel. Takk for meg, vi sees snart igjen (inshalla). Skulle ønske dere kunne finne ut av problemene deres, til sammen er dere virkelig et utrolig spennende sted.

Reisefeber 2!

Så har jeg reisefeber igjen. Har vært noen rare siste dager dette, har bokstavlig talt hatt feber. Vært syk. Men så har jeg fått sagt hadet til mange. Familie, venner og fine folk. Kommer til å savne dere alle sammen! Jeg rakk en tur til London siden forrige gang jeg oppdaterte. Det var fantastisk. Vi feiret Halloween og så skumle ut:

Ellers har jeg vært nesten to uker i Våle. Det er litt rart siden jeg egentlig ikke kjenner noen her lenger. Men har vært koselig å henge litt med mamma og pappa og. Jo også har jeg hengt mye på Blindern da. Og hatt hjemmeeksamen. Den tror jeg gikk ganske dårlig. Men uansett! Nå skal jeg bare sove litt, så er jeg på vei på tur.

I'm leaving again. After celebrating Halloween in London and staying with my parents for a couple of weeks. And I had an exam.

Reisefeber

Nå er det ca en uke til jeg drar. Tilbake til Sri Lanka. Jeg grugleder meg, får nesten ikke sove og klarer nesten ikke å tenke på noe annet. Har prøvepakket den nye sekken min i dag, er litt trist at jeg ikke skal reise mer med den slitne Bergansen til mamma. Men fikk en ny og fin Fjällräven i julegave.

Jeg tror det blir fint og rart å komme tilbake til Sri Lanka, tror mye har forandret seg siden sist. Foreksempel så kan ikke jeg huske at det er noe hotell (!) på stranden (!) i Matara (!). Det var jo en gudsforlatt liten perle(/høl som vi sier i Vestfold), Sri Lankas svar på Holmestrand hvis det er lov å si (bare at der har det vært hotell på stranda lenge da, men anyways). Men tror det blir fint. Litt rart, men mest fint.

Her er den gamle sekken min (mammas) og jeg i Sri Lanka.

Her er vi på et tog i India

Her er vi på Ihla Grande i Brasil

Og her tar vi oss en lur i Guatemala