Jeg er i Egypt!

Nå er jeg i Kairo, Egypt. Jeg liker meg godt her, Egypt har stått på lista mi ganske lenge. Jeg begynte i Dahab, mellom mektige fjell og Rødehavet. Lå på stranda i tre dager, og spiste sjømat til alle måltider (man blir ikke bortskjemt med god fisk på Vestbredden). Et par dager i Syden gjorde godt for kropp og sjel.

Turen begynte ganske surrete. Jeg er her med en venn fra Palestina og det var ikke helt bare bare. Vi kan nemlig ikke krysse de samme grensene. Så jeg dro fra Bethlehem til Eilat, krysset grensen til Taba og dro derfra til Dahab (i en taxi med en beduinkjekkas i mannekjole som hørte på Shakira (Passende nok ”This time for Africa”) på full guffe og viste meg fine steder langs veien). Min Palestinske venn måtte til Jordan (dette er kanskje ikke så lett å forstå for alle, men det er sånn at Palestinere fra Vestbredden, har Palestinsk ID-kort og pass. Det gjør at de ikke kan dra til Israel uten en spesiell tillatelse som de må søke på. Derfor er deres eneste mulighet til å reise noe sted (de får ikke tillatelse til å bruke de andre grensene) å reise til Jordan gjennom King Hussein/Allenby Bridge.  Jeg kan også krysse grensen der, men sammen med en Palestiner og via Vestbredden ville det nok skapt problemer for meg med bagen full av dokumenter om Palestina, kameraer og data full av bilder og en halvferdig masteroppgave. Dessuten så ville jeg ha behøvd Visum for å komme inn i Jordan (noe jeg ikke ville trengt fra en Israelsk grenseovergang, som forrige gang jeg dro til Jordan via Sheikh Hussein)). Så poenget er, at da jeg kom til Dahab ble jeg satt av på feil sted uten telefoner og uten å huske hvor jeg skulle (hadde reist i litt for mange timer og drasser på altfor mye bagasje). Min venn ankom før meg (han fløy fra Amman til Sharm el Sheik), og ble superstressa og engasjerte hele Dahab i å finne meg. Men jeg klarte meg selv og fant frem til slutt (etter å ha plaget to stakkarer i en mobilbutikk i en halvtime og klart å miste mobilen min – og fått den tilbake).

I Kairo har vi vært turister, sett pyramider (Petra er fortsatt mitt favoritt-underverk, men det var jo spennende å se de), det egyptiske museumet (som trenger en seriøs oppgradering, men fikk jo sett gull og glitter fra historiebøkene, og ekte mumier), hengt på Tahir Square, som er full av folk fortsatt, spist digg mat, sittet fast i trafikken, drukket te på fortauet, besøkt en gigantisk moske og sett ut på Nilen hver kveld. Kairo er alt jeg trodde det skulle være og enda mer, jeg har aldri vært noe sted i verden hvor de bygger så mye som her. Svære områder (større en Oslo?!) med skallhus som bar venter på å bli ferdig.

I kveld reiser jeg til Uganda, til Kampala, som etter planen skal være mitt nye hjem i ca to måneder. Hovedgrunnen til akkurat det er at jeg  skal skrive ferdig masteroppgaven min. Jeg har to klassekamerater og en venninne der. Også vil jeg så veldig gjerne se gorillaer.

Takk for meg!

I det jeg skulle fylle ut visumsøknaden på grensen mellom Israel og Egypt knakk I <3 Jerusalem-pennen min. Det er rart hvordan en knekt penn kan  bety så mye, men jeg innså der og da at jeg faktisk forlater Palestina. For en stund i det minste.

Jeg har opplevd mye de siste månedene, for jeg har faktisk vært i Betlehem i 5 måneder nå. Det føles på en måte kortere og på en annen måte lenger. Jeg har ledd, grått, blitt ledd av og grått til. Jeg har vært frustrert og lei meg, men aller mest glad.

Jeg har lært, sett, spist og følt mye. Jeg har lært mye om Palestina, Israel og beduiner. Men mest av alt har jeg lært om meg selv. Jeg har lært at jeg klarer å reise til et nytt land helt alene alene, få venner og et liv utenfor det vanlige livet mitt. Langt utenfor min egen komfortsone. Jeg har måttet koke vann for å få vasket meg om morgenen, det har vært så kaldt at jeg har pustet frostrøyk under dyna og jeg tror jeg har fått permanente frostskader på tærne. Men jeg har lært hvor mye en varmeflaske er verdt, hvor mye jeg er vant til hjemme som er unødvendig og hvor sykt glade vi Nordmenn skal være for isolasjon veggene.

Jeg har sett der Jesus ble født, der han døde og der han sto opp igjen. Jeg har lært om kristendom, jødedom og islam. Jeg har vært i kirker, synagoger og moskeer. Jeg har sett kameler på bensinstasjon, kameler i ørkenen og fareskilt med kamel langs veien. Jeg har blitt stanget av geiter, kloret av katter og stukket av mygg. Jeg har gått meg bort i Jerusalem, kjørt meg vill i ørkenen og til og med surra meg vekk i Betlehem. Jeg har duppet tærne i Middelhavet, duppet i Dødehavet og badet i Rødehavet. Også har jeg stått på ski. Jeg har opplevd snøstorm, sandstorm, sol og masse masse regn.

Jeg har spist kosher, halal, svinekjøtt (haram!) og noe av den beste sushien jeg har smakt. Takket være Makloube, Mansaf og Musakhan har jeg klart å legge på meg nesten 8 kilo. Og smågodt da, eneste landet jeg har vært  med bedre godis enn Norge, Narwij, Norvegia. Og i Israel (sorry Palestina) har de noe av de beste bakevarene jeg har smakt noe sted.

Jeg har blitt reservemamma for to kattunger, fått en ny mamma, et ukjent antall brødre og litt for mange overbeskyttende fedre. Jeg har vært i flyktningeleire, beduinleire og hos politikere. Jeg har hengt med palestinere ulovlig i Israel og med israelere ulovlig i Palestina.

Så: Kjære Palestina og Israel. Takk for meg, vi sees snart igjen (inshalla). Skulle ønske dere kunne finne ut av problemene deres, til sammen er dere virkelig et utrolig spennende sted.