Jeg reiser snart og et bilde av en nyfødt geit.

Nå nærmer jeg meg veldig innspurten på oppgaven min. Eller ikke på selve oppgaven, men på oppholdet i Palestina og på feltarbeidet mitt. 5 måneder i Palestina har nok gjort mer med meg enn jeg trodde det skulle gjøre. Jeg har lært mye, sett mye og møtt mange fantastiske mennesker, men jeg merker også at jeg er sliten. Jeg er blir fort lei meg av ting og jeg er litt stresset og av og til sur uten å skjønne helt hvorfor. 

Jeg har bodd 5 måneder bak en mur, mange av vennene mine her har levd hele livet sitt bak muren (om ikke den har vært der helt tiden fysisk, så psykisk). Jeg har blitt vant til check points, soldater i gatene og bevæpnet politi. Jeg har begynt å le av de palestinske checkpointene (noen bildekk, tønner, to soldater og en kaffeselger), slutte å levere fra meg passet på de israelske checkpointene (de spør meg ikke uansett siden jeg er utlending), og blir ikke lenger overrasket over å se svære bosetninger på annethvert fjell rundt på Vestbredden (jo, også har jeg begynt å kalle åsene for fjell).

Jeg skjønner stadig mer, men blir stadig mer forvirret og. Både med oppgaven og med den generelle situasjonen her. Tror jeg har godt av å komme meg litt bort herfra og å prøve å se ting litt på avstand. Må på en måte bearbeide all informasjonen min, og er litt bekymret for oppgaven min. Har funnet ut at det ikke er så lett å skrive en master fra Palestina, vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne og jeg ser  allerede at jeg kommer til å slite med å holde meg innenfor grensen om ca 100 sider (og jeg som alltid leverer for korte oppgaver egentlig).

Men men, jeg har bestilt billett til Uganda da, lander der om en mnd. Gleder meg veldig til å bo i Kampala en stund, skal bli deilig å møte de to fra klassen min som er derfra. Tror vi kan hjelpe hverandre (eller de hjelpe meg hvertfall!) med oppgavene og kanskje det er lettere å se sammenhenger når man ikke er midt oppi alt.

Her er et bilde av en (litt skummel) kamel og et av en nyfødt geit:

(Fant ut etterpå at denne kamelen (og vi da vi så den) befant seg i et mineområde.)

 

Gøy å gjøre feltarbeid når ca 10 barn sitter som tente lys og hører på mens jeg snakker med foreldrene, og kommer for å vise meg en babygeit etter intervjuet.

Husker dere meg?

Håper noen fortsatt følger med her, er veldig dårlig til å oppdatere for tiden, men det har sin naturlige forklaring. Jeg har ca aldri internett hjemme lenger, og får ikke helt roen over meg til å skrive andre steder. Men men, nå har jeg satt meg i Fredsteltet mitt (i en av vennene mine sin souvernirbutikk) med kaffe og Mac for å skrive til dere der ute i verden (eller flest i Norge da).

Her sitter jeg:

Her satt mamma, Eirik, Siri og Marianne for ikke så lenge siden:

Det er litt rart å tenke på. Det var som en virvelvind av følelser, turisting og opplevelser. På en veldig fin måte. Var gøy å vise frem livet mitt her til noen hjemmefra og det var gøy å vise en liten del av livet mitt hjemme til folk her.

Som for eksempel dette:

Dette er mine to mammaer. Den norske, ekte mammaen min og den palestinske som har adoptert meg (har et par palestinske mammaer til og en på Sri Lanka, men dette er Saher, hun som er aller mest mamma for meg her). De bondet over håndarbeid.

Jeg klarte også å gå hele Via Dolorosa uten å gå meg vill med fire turister på slep. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg aldri hadde vært der før, men Jesus ble jo liksom begravd og sto opp igjen i Jerusalem. Har liksom ikke helt tenkt over det før (kanskje jeg ikke skulle fått 6 i KRL), men det var veldig fint å se. Mer spennende en klagemuren hvertfall.

Ellerså badet vi i Dødehavet (eller de, jeg var for kald)

Tok taubane opp til Mount of Temptation

Var på sightseeing i Bethlehem og omegn.

Vi hang masse i souvernirbutikker og jeg holdt først en fest for alle vennene mine her (eller de som er sånn ca på min egen alder da). De svarte med å holde en fest, som jeg ble nøye forklart at ikke var for meg, men for broren min (”Will make a bbq party thats not 4 u its a bbq party to ur brother and u will come”) Så da måtte vi jo dra og spise kjøtt som de grilla midt på gata kl 2 om natta. Nå har jeg ca 5 palestinske ”lillebrødre”, så tror Eirik gjorde et bra inntrykk.

Ellers er jeg opptatt med oppgaven min. Stresser en del nå, er litt redd for at jeg gaper over for mye. Men må bare ta meg selv i nakkeskinnet nå og jobbe hardt i en mnd til. Så får jeg besøk av fineste Ida, drar på ferie til Egypt og vips så er jeg i Uganda for å skrive.

Her er jeg på feltarbeid. Håper dere liker researcher-stilen min. Ser kanskje mest ut som en bibliotekar men.

Jeg savner dere der hjemme! Mail meg, Facebook meg, Tvitre meg, Skype meg og kommenter her, så blir jeg glad.