Debatt!

Min julefortelling ble ikke like godt mottatt av alle, så i dag er jeg på trykk igjen. Denne gangen med et leserinnlegg som svar på en slags beskyldning om at jeg er venstrevridd og anti-Israelsk. Men det er jeg jo ikke.

De forkortet innlegget mitt litt i Tønsbergs Blad, men her er det slik jeg sendte det inn:

Takk for tilbakemelding om min julefortelling fra Betlehem. Jeg er vara til styret for Norges Fredslag, det stemmer. Jeg er også leder for Midtøstengruppa og fast medlem i samarbeidsrådet i samme organisasjon. Norges Fredslag er Norges eldste fredsorganisasjon, som er politisk og religiøst uavhengig. Vi er verken forankret på venstresiden eller pro-Palestinske. Jeg personlig stemte grønt, ikke rødt ved siste valg, og mine felles styremedlemmers politiske og religiøse orientering er jeg ikke opptatt av. Vi tror på, og jobber for, fred, menneskerettigheter og internasjonal lov. Jeg er også student ved Universitet i Agder der jeg for tiden skriver min masteroppgave i utviklingsstudier om beduiner i Palestina.

Min julefortelling er ikke ment som anti-Israelsk propaganda, men som en fortelling om julen i den byen som vi gjerne synger og snakker om hjemme i julen uten å kanskje reflektere over at det faktisk fortsatt er en by folk bor og lever i. Jeg valgte å fortelle om mine katolske venner, familien Handal. Jeg kunne ha fortalt om mine jødiske venner i Israel, men de feirer ikke jul i Betlehem, så det ville ikke blitt en like julete fortelling. Jeg kunne fortalt om mine muslimske venner, men de feirer heller ikke julen. Jeg kunne også ha fortalt om mine gresk ortodokse palestinske venner, men deres jul er ikke før 7. Januar.

Israels passkontroll er selvfølgelig streng av åpenbare årsaker, men jeg har aldri på mine reiser til 30 forskjellige land blitt like strengt mottatt som her, om du mener den er som i Norge har vi nok litt forskjellige erfaringer herfra. Bilene har gule og hvite skilt, det er riktig. Men de kan ikke kjøre på alle de samme veiene, det står klart og tydelig på store skilt på flere av veiene som går gjennom Vestbredden. Jeg har venner med hvite bilskilt, uten tillatelse til å reise til Israel. Min venn Nasser fra Ramallah har ikke vært i Jerusalem på 12 år, han kan kjøre meg til Kalandia check-point, men ikke lenger. Familien Handal fikk tillatelse til å reise til Israel i ferien og reiste på besøk til en jødisk Kibbutz samt flere turiststeder nord i Israel. Det var første gang barna i familien så Middelhavet. Jeg har også palestinske venner som kan reise til Israel når de vil, men det er unntakene. Selv om man sitter i en bil med gule skilter må man vise identifikasjonspapirer og ha alle tillatelser i orden for å besøke Israel. Jeg har reist sammen med de gjennom Check Point 300 i Betlehem flere ganger, passasjerene må ut av bilen og gå gjennom. Jeg kan sitte i bilen med mitt norske pass (men går gjennom sammen med de likevel).

Min fortelling er min personlige oppfatning, uavhengig av hvilke verv eller studier jeg har andre steder, men det farger selvfølgelig min personlighet og mitt liv. Jeg er stolt av å være fredsaktivist, og det vil jeg alltid være.