Kapittel 1: Banda Island

Nå har det  skjedd ganske mye uten at jeg har oppdatert her. Er ikke alle steder her det er så lett med internett-tilgang. Eller strøm. Eller mobilnett. Eller vann.

Uansett, jeg prøver å dele det litt opp, så det ikke skal bli så innmari langt å lese. Så første kapittel kan vi kalle for: BANDA ISLAND.

Banda Island er en øy som ligger i Viktoriasjøen. Den største innsjøen på det Afrikanske kontinentet og den nest største i verden. Øya er en del av en øygruppe som heter Ssese Islands.

Uansett, jeg tok en båt for å komme meg dit (såklart). Og det var ikke bare-bare. Jeg kom en time for sent til båten (!), men siden dette er Afrika, så hadde båten bare så vidt forlatt stranda (eller landing-point som de kaller det her, men å kalle det en havn er en sterk overdrivelse). Så da det ble klart at det var en mzungu (hvit person) som gjerne ville med båten var det bare å snu, siden han som bar sekken min hylte ”I HAVE A MZUNGU” og veivet med armene. Så da ble jeg BÆRT på båten. Det var utrolig kleint, men alle ble fraktet på samme måte. Så da jeg ble kastet om bord (bokstavlig talt) var jeg ganske lettet da han som tok meg i mot insisterte på at jeg skulle sitte med han.

Jeg ble kjent med to stykker på de ca tre timene det tok å komme seg til øya. De var veldig spennende å snakke med, begge jobber i fiske-industrien. Om noen har sett ”Darwins Nightmare” så skjønner man kanskje hvorfor (eller var på gruppe med meg og skrev oppgave om det i fjor). Kort fortalt er det hovedsakelig en fisk alle fisker i Viktoriasjøen. Den heter Nile Perch og er dritstygg. Greia er at den er ond også og har klart å spise opp ca alt annet liv i sjøen. I tillegg spiser den av sine egne, så hele sjøen dør sakte men sikkert ut. 

Denne fisken blir fisket opp og EKSPORTERT til Europa. Den er altfor dyr for de lokale, så de sitter igjen med hodene og skjellettet og bokstavlig talt sulter i hjel ved siden av et av de største matfatene i området. Så takk til bistandsfolka som satte ut den fisken i sin tid. Og takk til oss som spiser mat som tilhører andre. Begge de to jeg møtte er begge avhengige av denne fisken. Han ene jobber med å frakte den til flyene og han andre selger ting til fiskere.

Her er mine nye båt-venner:

Vi drikker øl forresten, fordi jeg fikk gratis øl til meg og mine venner av kapteinen. Noen ganger er det kleint, men ganske greit å være den eneste mzunguen.

Under der vi satt på båten var det høner.

Da jeg endelig kom meg til Banda, så var det et kapittel for seg selv. Jeg ble møtt av seks hunder og et hippie-aktig par fra Nederland og Tyskland. Selve hostellet var forlatt og de har akkurat begynt å pusse det opp. Det paret (som av alle ting møttes i Norge) var kjempesøte og siden jeg var den eneste gjesten så hang jeg med de. Eller de jobbet jo litt da, men bortsett fra det satt vi rundt et bål og speidet etter flodhester, spilte kort og backgammon. Jeg leste en bok om gorillaer og vi spiste digg mat. Det kom noen andre gjester den andre dagen, de var også veldig koselige. Så jeg hadde noen late dager på stranda med hipper og ikke strøm eller vann. Men de hadde laget en slags dusj av vann som ble kokt på bål, en vanntank og en blikkboks. Det funka fint. Ble litt forstyrret av at rommet jeg sov på var fullt av flaggermus, men hadde myggnett og har tydeligvis blitt litt mindre pyse. Eller, da en edderkopp flytta inn i sekken min og så i skoen min så klarte jeg ikke helt å holde maska, men freaka ikke helt ut heller.

Så jeg dro fra Banda Island med en annen båt, jeg sovna på båten, vi lå og solte oss på sekker med den onde fisken i, og våknet med verdens rødeste nese (enda jeg brukte faktor 30).

Her hang vi hver kveld. Og laget pizza i grillen den ene kvelden.

Her sier jeg hadet til alle hundene og det fantastiske paret som jobbet der.

Jeg skal fortsette med kapittel 2 i morgen. Det heter "En rask tur til Kampala og verdens verste busstur".